Ledelse av diakonale institusjoner

Abstract

I diakonale institusjoner fremstår ledere med ulike lederroller med krevende ansvar og forventninger som tillegges diakonilederrollen. Noe av pionerånden fra slutten av 1800 tallet er fremdeles til stede i den moderne diakonale bevegelse. Diakonale institusjoner, understreket grunnleggerne, er ikke noe menneskelig påfunn. Å etablere institusjonene og gå inn i denne arbeidsgjerningen var en gjerning villet av Gud, sa de. De kalte det et kall, et indre kall fra Gud.1 Pionerene, mange av dem prester, brukte mye av sin tid på bibelstudium og bønn. Det var en fromhetstradisjon knyttet til den diakonale bevegelse. Det gav legitim autoritet at det var noe utenfor dem selv som gav oppdraget til den gode gjerning. Pionerenes engasjement for fattige, syke og lidende gav kirken et handlingens ansikt, såkalt nestekjærlighet i praksis i samfunnet. Visjonen var at den gode handling mot den andre, var ”kjærlighet som reddet liv”.