Det nye livet i Norge – om forhåpninger, utfordringer og hverdagsmestring En kvalitativ studie om flyktningers mestring av den nye hverdagen i Norge og deres opplevelse av livskvalitet etter bosetting

Abstract

Formålet med denne studien har vært å løfte frem bosatte flyktningers stemme i deres opplevelse av hvordan den nye hverdagen i Norge er. Jeg har ønsket å innhente kunnskap om hvilke forhåpninger de hadde om livet i Norge før de kom hit og få en større forståelse for hvordan livet i Norge faktisk har blitt. Funnene er drøftet i lys av relevant teori om blant annet ulike migrasjonsfaser og migrasjonsstrategier, tilhørighet og om hvordan man kan mestre hverdagen til tross for de utfordringene man møter og de vonde opplevelsene man har med seg. Det vitenskapsteoretiske ståstedet i studien har vært den hermeneutiske modellen med fokus på å skape større forståelse. Jeg brukte semi-strukturerte intervju og hadde samtaler med seks flyktninger som hadde bodd i Norge mellom to og sju år. I intervjuene var vi innom temaer som forhåpninger, utfordringer og livskvalitet. Da analyserapporten skulle skrives, ble den delt i fire ulike hovedtemaer. Det første temaet var «Å reise fra noe». Her fortalte flyktningene om hvordan mangel på blant annet trygghet og rettigheter var årsaker til at de følte seg tvunget til å reise fra hjemlandet sitt. Tema to kalte jeg «Å komme til noe». Dette handlet om hvilken kunnskap informantene hadde om Norge på forhånd og utfordringer i den nye hverdagen. De fortalte om utfordringer knyttet til språk og kommunikasjon, samfunn og uskrevne regler. Tema tre fikk navnet «Å ha et godt liv i Norge». Her ble viktige verdier identifisert, og informantene fortalte om betydningen av økonomisk sikkerhet og tilhørighet til samfunnet. Den siste kategorien kalte jeg «Å mestre hverdagen i Norge». Funnene ble drøftet i lys av teorier om salutogenese. Studien belyser hvilke ressurser som kan gjøre det lettere å mestre den nye hverdagen og følgelig fremme helse og livskvalitet. Informantene snakket om språket som ressurs, om viktigheten av å være selvstendig og hvordan man kan forholde seg til det som er vondt og vanskelig både i hjemlandet og her i Norge. Håpet er at vi som samfunn i større grad kan forstå hvordan majoritet og minoritet kan leve sammen på best mulig måte.

The purpose of this study has been to raise the voice of settled refugees on how they experience their new everyday life in Norway. I have wanted to obtain knowledge about what they hoped for before they came to Norway and get a bigger understanding of how their life in Norway has actually turned out. The findings are discussed in light of relevant theories about different phases and strategies of migration, belonging and how to master everyday life despite the challenges one faces and the bad experiences one carries. The philosophy of science in this study has been the hermeneutic model, focusing on creating a deeper understanding. I used semi-structured interviews and had conversations with six refugees who had been living in Norway between two and seven years. In the interviews we talked about topics such as hopes, challenges and quality of life. When writing the analysis report, it was divided into four different main topics. The first topic was «To leave something». The refugees talked about how the lack of safety and rights were examples of reasons why they felt forced to leave their home-country. The second topic was named «To come to something». This was about the knowledge the informants had about Norway before they came and about challenges in the new everyday life. They talked about challenges in language and communication, society and unwritten rules. Topic three was named «To have a good life in Norway». Important values were identified, and the informants talked about the importance of economic security and belonging to society. I named the last topic «To master everyday life in Norway». The findings were discussed in light of theories of salutogenesis. The study highlights which resources can make it easier to master the new everyday life and consequently promote health and quality of life. The informants talked about the language as a resource, about the importance of being independent and how one can deal with the painful and difficult things both in your home country and here in Norway. The hope is that as a society we can become more able to understand how majority and minority can live together in the best possible way.