Kunnskap om parforhold i barnevernets fosterhjemsarbeid. En aksjonsforskningsstudie om hvordan kontaktpersoner erfarer at kunnskap om parforhold og parterapi kan påvirke oppfølgingen av fosterforeldrepar
Abstract
Denne masteroppgaven setter søkelys på barnevernets oppfølging av fosterforeldres parforhold og omhandler en studie gjennomført i en fosterhjemsavdeling i en av landets ti største kommuner. Hensikten med denne studien har vært å undersøke hvordan kontaktpersoner erfarer at økt kunnskap om parforhold kan påvirke oppfølgingen av fosterforeldre. Det har samtidig vært et mål å utvikle kunnskap om den eksisterende praksisen og å bidra til å utvikle tjenesten i takt med den nye barnevernreformen som trådte i kraft 1.januar 2022. Vi må aldri slutte å jakte etter kunnskap om hva som påvirker barns hverdag og livskvalitet. For de mest sårbare barna er det spesielt viktig å ha trygge og stabile voksne rundt seg. For å sikre disse barnas velferd må de voksne, i denne sammenheng fosterforeldrene, ha et så godt parforhold og samliv som mulig.
Gjennom et sosialkonstruksjonistisk perspektiv er studien gjennomført som et aksjonsforskningsprosjekt på egen arbeidsplass. Fire kontaktpersoner fikk undervisning om parforhold, parterapi og aktuell forskning på parforhold i fosterforeldreskapet. Deltakerne gjennomførte totalt ni møter over en åttemåneders periode og dataene ble samlet inn gjennom en miks av dialogbasert undervisning, flerstegs-fokusgruppeintervjuer og refleksjonslogger.
Problemstillingen for studien er: Hvordan erfarer kontaktpersoner at kunnskap om parforhold og parterapi påvirker deres oppfølging av fosterforeldrepar?
Gjennom refleksiv tematisk analyse presenteres tre hovedtemaer med til sammen åtte undertemaer. De tre hovedtemaene er: (1) Erfaring og kompetanse til hjelp og hinder, (2) Behovet for rutiner, (3) Kunnskap om parforhold skaper bevegelse.
Resultatene av studien viser at kontaktpersoner kan kjenne på utfordringer knyttet til ulike typer resonans og de kan kjenne på utrygghet ved å ha for liten fagkompetanse om par- og samlivstemaer. Kontaktpersonens alder og praksiserfaring er også med på å påvirke om par og samlivsspørsmål blir bragt på banen. I tillegg viser resultatene at det er behov for rutiner og tydelige forventinger i barnevernets organisasjon, om at fosterforeldres parforhold skal få plass i oppfølging og veiledning til fosterforeldre.
Aksjonsforskningsprosjektet hadde en innvirkning på deltakerne, blant annet ved at de endret sin måte å tenke om fosterforeldrepar. Økt kompetanse bidro til økt bevissthet og nye tanker om hvordan parforholdets kvalitet påvirker omsorgskompetansen og derfor er av betydning i oppfølgingsarbeidet. Forskningssamarbeidet resulterte i kontrete forslag til endring av praksis, og vil derfor være et viktig kunnskapsbidrag til fosterhjemsavdelingens utviklingsarbeid.