Anerkjennelse – en relasjonell prosess. En kvalitativ studie i hjemmesykepleien

Abstract

Tema for denne studien er anerkjennelse. Hensikten er å utvide forskningsfeltet ved å belyse fenomenet fra et medarbeiderperspektiv. Studien er en kvalitativ studie der individuelle semistrukturerte intervju er gjennomført med til sammen syv sykepleiere i hjemmesykepleien. Studien forsøker å besvare problemstillingen «hvordan forstår sykepleiere i hjemmesykepleien fenomenet anerkjennelse, og hvilken betydning kan anerkjennelse fra nærmeste leder ha for dem?». Hovedfunnet er en forklaringsmodell til prosessen som foregår når anerkjennelse oppstår. Prosessen starter med et eller flere behov hos mottakeren. Behovene er individuelle og situasjonsavhengige. Tid og ekthet er funnet som forutsetninger for anerkjennelse. Manglende tilstedeværelse av forutsetningene kan bli til hindringer for anerkjennelse. Dersom forutsetningene er tilstede, og behovene blir møtt, oppstår det et subjekt-til-subjekt-møte, som videre kan føre til anerkjennelse. Med bakgrunn i studiens funn kan anerkjennelse konkluderes med å være en svært fintfølende og komplisert prosess. Verbal og non-verbal anerkjennelse er generelle anerkjennelsesmåter og uavhengige av relasjon mellom subjektene. Sykepleierne vurderer anerkjennelse fra brukere som mer verdifull enn anerkjennelse fra leder og kollegaer. Lederspesifikke anerkjennelsesmåter er avdekket som det å gi ansvar og oppgaver, tilstedeværelse og konstruktiv håndtering av konflikter og feil. Ikke-anerkjennende lederadferd er avdekket som å gi medarbeiderne for mye ansvar eller for mange oppgaver, samt «bortvendt» og unnvikende ledelse. En ikke-anerkjennende leder kan være helseskadelig for sine medarbeidere. Ledere i hjemmesykepleien som ønsker å være anerkjennende må kjenne til arenaene der sykepleierne opplever anerkjennelse, og bidra til å legge til rette for at sykepleierne kan oppleve de verdifulle anerkjennende møtene.