"Vi har problem, men vi er ikke gal" : når psykisk uhelse skal forebygges i eksil - unge enslige flyktninger i kreative samtalegrupper

Abstract

Studien tar utgangspunkt i et utvalg eritreiske flyktningeungdommers deltagererfaringer fra kreative samtalegrupper retrospektivt og underveis i prosessen. I fellesskap dikter de en historie om en ungdom med liknende livsløp. Hva opplever ungdommene å ha tatt del i, og hvordan påvirker gruppeerfaringen deres helseforståelse- og adferd i nytt helseomsorgssystem? Det redegjøres for kunnskapsstatus rundt liknende kreative (samtale)gruppeintervensjoner og annen relevant forskning. Kritisk medisinsk antropologi - herunder sykdomsnarrativer og perspektiver fra brukermedvirkningfeltet og tolkevirket utgjør studiens teoretiske rammeverk. Casestudiens metodiske verktøy var deltagende observasjon og relasjonell tilnærming i fokusgruppe- og individuelle intervjuer med og uten bistand fra tolk. Feltarbeidet ble gjennomført på egen arbeidsplass. Etiske refleksjoner rundt feltrelasjonene generelt og ungdomsgruppen situasjon spesielt står sentralt. Det er anvendt tematisk analyse av dataene. Det kommer frem at eksternaliserte narrativer – likt selve metoden kreative samtalegrupper– ofte benyttes av ungdommene i samtaler om forebygging, sykdom og behandling. Ungdommene forteller om å ha tapt sin collective medicine – familien og hjemmet. Varierende grad av tilhørighet i og støtte fra diasporamiljøene veier i praksis ikke tilstrekkelig opp for dette tapet, som tilskrives større negativ påvirkning på helsen enn flukterfaringen - uavhengig av dens karakter. Ungdommene er seg bevisste egen og familiemedlemmers forebygging av bekymring og stress ved kun å «fortelle positivt» og «kaste ting bak seg». De relaterer seg i varierende grad til religiøse- og tradisjonelle (be)handlinger. Oppfattelser av sykdom som ´synlig vs. usynlig´ modereres i navigeringen i nytt helseomsorgssystem og eksemplifiseres i gruppesammenheng. Gjennom psykoedukasjon og presentasjon av en firedelt helsemodell tematiserer gruppelederne ungdommens risiko for å utvikle plager som følge av potensielt traumatiserende erfaringer i flukt- og eksiltilværelse. Mareritt, gjenopplevelser og andre posttraumatiske plager vurderes likevel ikke som aktuelt å søke lindret i det norske helsevesenet slik ungdommene kjenner det. I «Ungdommenes brosjyre» oppfordres fremtidige gruppedeltagere til å dele fyldigere og sannere erfaringer i grupper á max 6 deltagere. Gruppelederne bes i sin tur om å forstå og ta initiativ til å drøfte hvordan ungdommenes diasporamiljø- og relasjoner preges av spenninger 4 knyttet til hjemlandets government. Tolken som landsmann spiller i så henseende en avgjørende rolle i samskaping av gruppens felles narrativ. Ungdommene føler eierskap til den ferdige historien og anser den av verdi for norske jevnaldrende med mål om at de skal få kjennskap til (positive) aspekter ved hjemlandet så vel som ungdommenes grunnlag for å ha søkt om beskyttelse i Norge. Studien konkluderer med at forebyggende gruppetiltak må utformes med de største hensyn til språk, makt og mangfold i helseverdener- og forklaringsmodeller. Dette utfordrer allerede komplekse statuspar som (gruppe)leder/deltaker, majoritet/minoritet og behandler/pasient. Med utgangspunkt i studiens teoretiske rammeverk trekkes linjer fra både klinikeres og forskeres potensial som tidsvitner, gjennom faktiske menneskemøter, for den urett og sykdomsbyrde flyktningeungdommer lever med.