Om å ta den romantiske diskursen for gitt. Et essay om diskursiv parterapi

Abstract

Terapi er en praksis der kulturens dominerende ideologi og diskurser speiles og opprettholdes. Jeg vil i dette essayet stille spørsmålet om vi som parterapeuter tar den romantiske diskursen for gitt? Spørsmålene i parterapi kan assosieres mer til eksistensielle og moralske spørsmål enn til primært psykologiske og terapeutiske temaer. Hvordan skal livet leves, og hvordan skal kjærligheten leves i livet? Disse spørsmålene blir snakket til eksistens i terapirommet, og hvordan de snakkes til eksistens, avhenger av den terapeutiske dialogen. Hvordan de blir snakket om er avhengig av hvilke ideer, erfaringer og diskurser som er tilgjengelige for terapeut og par å snakke fra. Er det noen sammenhenger mellom systemisk teori og parterapi-praksis som gjør oss terapeuter ekstra utsatte for å glemme at «romantisk» er en kulturell konstruksjon av kjærlighet? Kan diskursiv parterapi gjøre oss terapeuter mer årvåkne i forhold til å se den etiske og kulturelle posisjonen vi har som terapeuter?