| dc.description.abstract | Både i Norge og Sverige er det dokumentert et sprik mellom intensjon og virkelighet i forhold til menighetsdiakonien. Intensjonen om at diakonien skal arbeide for og blant marginaliserte og tale deres sak i forhold til myndigheter, skjer i liten grad. En diakoni som ikke er for og med utsatte kan i følge Charlotte Engel ikke kalles for offensiv.
Exposure er et verktøy som skal gi kompetanse og stimulere til en offensiv diakoni. Oppgaven spør på hvilken måte kan Exposure bidra til en offensiv menighetsdiakoni i Norge?
I drøftingen finner jeg at Plan for diakoni legger vekt på at diakoni er en tjeneste som skal gi Guds kjærlighet til andre mer enn at den oppsøker utsatte og sammen med dem fortolker livserfaringene i lys av troen. Jeg finner i liten grad et språk som legger vekt på at diakonien selv er søkende og mottagende.
Plan for diakoni legger føringer for i hvilken retning det er ønskelig at menighetsdiakonien utvikler seg. Oppgavens undertittel: ”Diakoni som søker,” kan sees på som en kritisk lesning av diakoniplanens premiss. Et premiss som står i fare for ensidig å forankre diakonien i et inkluderende fellesskap av vel integrerte mennesker fra middelklassen. Dermed vil Den norske kirke i liten grad kunne bli en del av kampen for rettferdighet og ropet etter barmhjertighet som utsatte i kirkens nærmiljø representerer og artikulerer.
Ved å supplere tenkningen i Plan for diakoni med Exposures teori og praksis, kan diakonien i større grad være tilstede på de utsattes arena og dermed bli mer offensiv. | en |
