Bolig og medborgerskap : En studie av Oslos boligsystem og mulighetene for en radikal rett til bolig

Abstract

I Norge står den norske eierlinja sterkt, og det å eie sin egen bolig blir sett på som det ultimate beviset på medborgerskapet. Økt urbanisering og et etterslep av utbyggingen av nye boliger har ført til at boligmarkedet i Oslo blir stadig mer presset, og færre opplever at de har tilgang til å kunne kjøpe egen bolig. Gjennom å bruke dokumentanalyse har jeg utforsket om sentrale boligaktører i Oslo er opptatt av det sosiale medborgerskapet i sitt arbeid. Her fant jeg at aktørene i ulik grad henviser til og bruker perspektiver fra sosialt medborgerskap, for å enten opprettholde eller utvide boligsystemet slik det er i dag. Aktørene plasserer seg mellom en måltilpasset og en universalisert tilgang til bolig, der de kommersielle aktørene og den nasjonale boligpolitikken legger opp til å bruke måltilpassede verktøy for å få flere inn som boligeiere. Oslo kommune legger vekt på både måltilpassede verktøy for å forsterke eierlinja, men ønsker også å legge til rette for å styrke kommunal utleie og flere ikke-kommersielle alternative. De ikkekommersielle aktørene ønsker å jobbe for å utvide tilgangen til bolig, gjennom trygge leieforhold og alternative boformer, for å endre boligsystemet mot en universell tilgang for alle. Gjennom å bruke perspektivet «radikal rett til bolig» diskuterte jeg videre om man kan se antydninger av en radikal rett til bolig i Oslo boligsystem. Funnene tyder på at det er ingen tydelige tegn på at boligsystemet per dags dato er radikalt endret, men det er rom for flere nyanseringer av endringer og muligheter. Det er ulikt hvordan aktørene oppfatter rammene i boligsystemet, enten som et satt system der kun justeringer kan gjøres, eller et system som kan endres ved å bryte ned barrierene som hindrer tilgangen til bolig.

In Norway, the ideal of homeownership is strongly encouraged, and owning one's own home is seen as the ultimate badge of citizenship. Increased urbanization and a backlog in the construction of new homes have led to a continuously pressured housing market in Oslo, with fewer people feeling like they have access to buying their own home. Through document analysis, this master thesis explores whether key housing actors in Oslo are concerned with social citizenship aspects in their work. I found that these actors refer to and use perspectives of social citizenship to varying degrees, either to maintain or expand the current housing system. They position themselves between a targeted and a universalized approach to housing, where market actors and national housing policies aim to use targeted tools to bring more people into homeownership. Oslo municipality emphasizes both targeted tools to reinforce the ideal of homeownership but also aims to facilitate strengthening municipal leasing and more non-profit housing alternatives. Non-profit actors aim to work towards expanding housing access through secure lease conditions and alternative housing forms, aiming to change the housing system towards universal access for all. By using the perspective of a 'radical right to housing,' I further discussed whether there are hints of a radical right to housing in Oslo's housing system. The findings suggest that there are no clear signs that the housing system, as of today, has radically changed, but there is room for more nuanced changes and possibilities. Actors perceive the framework of the housing system differently, either as a fixed system where only slight adjustments can be made, or a system that can be changed by breaking down barriers that hinder access to housing.