| dc.description.abstract | Denne kvalitative studiens overordnede mål har vært å utforske hvilke rådende diskurser om forsoning og tilgivelse som snakkes frem og forstås blant familieterapeuter innenfor konteksten av familievernet. Forsoning og tilgivelse står sentralt innenfor terapien og der mennesker er i berøring i med hverandre, og man kan tenke at det angår oss alle fordi det er relasjonelt. Datamaterialet er hentet gjennom kvalitative og semistrukturerte intervjuer av fire familieterapeuter hvor alle har en mastergrad eller videreutdanning i familieterapi og har sitt daglige arbeid i familievernet.
Studiens problemstilling er tematisert ut fra av en foucauldiansk diskursanalyse, med fokus på diskursenes virkning, språkets funksjon og maktkritiske perspektiver:
«Hva er familieterapeuters erfaring med begrepet forsoning? Hvilke idealer om forsoning er rådende i familievernet?»
Analysen har med forsoning som utgangspunkt resultert i fem hoveddiskurser:
Den psykologiske diskursen.
Diskursen om familien.
Den faglige diskursen.
Den sosiale og kulturelle diskursen.
Den religiøse diskursen.
Studiens hovedfunn viser blant annet at forsoningsbegrepet står frem som fremmed og brukes lite i møte med klienter selv om det er en sentral del av det terapeutiske arbeidet. Terapeutene forstår begrepet forsoning både som relasjonelt og individuelt, de beskriver forsoning som en kilde til arbeidsglede og de har en bevissthet og kjennskap til begrepet gjennom egen religiøse tro.
Oppgaven drøfter i lys av teori og metode hvordan opprettholdelse og reprodusering av normative måter å tenke om forsoning på, kan påvirke vår forståelse av hva forsoning og tilgivelse er. Studiens funn har implikasjoner for det familieterapeutiske feltet, da den illustrerer hvordan terapeuter, på tross av den «ekspertrollen» de innehar, ikke er avkoblet påvirkning fra sosialt og kulturelt betingede diskurser og egen kontekst i sin praksis | en_US |
