Erfaringer om medvirkning i egen rehabilitering. Dybdeintervju med personer som har blitt rammet av hjerneslag og hatt rehabiliteringstjenester i sin hjemkommune

Abstract

Bakgrunn og formål: En økning i antall overlevende etter hjerneslag har ført til stadig flere som har behov for rehabilitering. Kommunene skal imøtekomme behovet for rehabilitering, og utformingen av rehabiliteringstjenester skal, i den grad det er mulig, utformes i samarbeid med bruker. Denne studien handler om erfaringer med medvirkning i eget rehabiliteringsforløp, fra et brukerperspektiv. Problemstillingen er formulert slik: Hvordan erfarer brukere å medvirke i eget rehabiliteringsforløp i samarbeid med tjenesteyter i kommunen? Formål med denne studien er å belyse rehabilitering og medvirkning i et medborgerskapsperspektiv. Metode og utvalg: Denne studien har et kvalitativt fenomenologisk-hermeneutisk forskningsdesign for å svare på problemstillingen. Semistrukturert intervju ble valgt for å få frem utdypende beskrivelser fra erfaringer hos informantene. Totalt fem personer i aldersgruppen 45-60 år, som har erfaring med å motta tjenester fra kommunesektor i etterkant av hjerneslag, ble rekruttert og intervjuet. Datamaterialet ble bearbeidet med temaanalyse og drøftet i lys av relevant teori og policydokumenter. Funn: Resultatene i denne studien tyder på at informantene har erfaringer med å medvirke i eget rehabiliteringsforløp, men også erfaringer med å ikke få medvirke. De trekker frem gode relasjoner med tjenesteyter og opplevelse av at de drar i samme retning som faktorer hvor medvirkning fremmes. De fleste savner mer informasjon fra tjenesteyter. Tanker rundt det å sette mål i samarbeid med tjenesteyter ble ikke vurdert som avgjørende for medvirkning i rehabiliteringsforløpet som helhet. Det var personavhengig om samarbeidet fungerte, og vonde enkelthendelser med tjenesteytere har satt spor som lager en form for «oss mot dem»-tankegang. Informantene medvirket også aktivt selv ved å stille spørsmål, kreve eller takke nei til det tjenesteyter kunne tilby. Når behovet for tjenester blir langvarig, erfarer informantene at det ikke er like lett å medvirke i tjenestetilbudet og tid er en luksus som ikke er alle forunt. De med behov for langvarige tjenester erfarer det som en påkjenning å være avhengig av hjelpen de mottar. Oppsummering: Studien kan gi indikasjoner på at den personlige relasjonen mellom bruker og tjenesteyter spiller en stor rolle for om bruker erfarer reell medvirkning i rehabiliteringsforløpet. Informantene erfarer at personsentrert målsetting ikke påvirker hvor mye de får medvirke. Flere erfarer informasjon under forløpet som mangelfull. De med langvarige behov for tjenester erfarer at medvirkning avtar, og opplever å ikke bli prioritert.