Demensvennlig samfunn – demensvennlig kirke? : En kvalitativ undersøkelse av muligheter for deltakelse og medborgerskap i menigheter i Den norske kirke

Abstract

Stadig flere mennesker over hele verden har demens. I Norge lever om lag 101 000 mennesker med demens, og antallet tilfeller forventes å dobles innen 2040. Et viktig trekk er at om lag to tredjedeler av de demenssyke bor hjemme. Samlet sett er demens en av de viktigste årsakene for at (eldre) mennesker blir funksjonshemmet. På denne bakgrunn er det overraskende at Den norske kirkes uttalelser og saksdokumenter ikke tar opp demens som eget tema. Dette inntrykket forsterkes av at det selvsagt er kjent at både frivillige og ansatte møter og samarbeider med mennesker med demens. Målet og hensikten med oppgaven er å utforske hvilke muligheter og begrensninger personer med demens har i Den norske kirke, og å se hvordan dette kan tolkes innenfor teoretiske forståelser av medborgerskapsbegrepet. Veiledende for forskningsprosessen er spørsmål som sikter mot konkrete erfaringer i menighetene og som også ser disse erfaringene i sammenheng med satsingen Demensvennlig samfunn (Nasjonalforeningen for folkehelsen, 2021). Den konkrete forskningspraksisen besto av kvalitative intervjuer med én frivillig og fem ansatte i Den norske kirke. Disse ble tematisk kodet og analysert. Resultatene og drøftingene av disse viser at de intervjuede legger til grunn og regner med muligheter for deltakelse i menighetene. Deltakelsen som beskrives bygger tydelig på begrepene anerkjennelse og fellesskap. Slik fremstår menigheter som viktige arenaer for en realisering av medborgerskap for mennesker med demens. Videre utkrystalliserer det seg at informantene forventer at spørsmålet om ansvar/ansvarsfordeling stilles og besvares. Nettopp for å unngå en objektivering av de involverte menneskene med demens understrekes det en reell omfordeling av makt, som igjen er betingelse for en realisering av medborgerskap. Oppgaven avsluttes med noen implikasjoner for både videre praksis og videre forskning.

More and more people around the world are living with dementia. In Norway, there are about 101 000 people with dementia, and the number of cases is expected to double by 2040. It is important to note that around two thirds of people with dementia are living at home. Altogether, dementia is one of the main causes of disability among (older) people. Against this background, it is surprising that dementia is not treated as a separate issue in statements and documents of the Church of Norway. The fact that both volunteers and staff are known to meet and work with people with dementia reinforces this impression. The aim and purpose of this master thesis is to explore the possibilities and limitations of people with dementia in the Church of Norway and to see how this may be interpreted within theoretical conceptions of the notion of citizenship. The research process is guided by questions that focus on concrete experiences in parishes and in praxis. These experiences are also seen in the context of the Dementia Friendly Society Initiative (Norwegian National Association for Public Health, 2021). The results and their discussion show that those interviewed expect and count on the opportunity to participate in the congregations. The described participation is clearly based on the concepts of recognition and community. Thus, congregations appear as important arenas for the realisation of citizenship for people with dementia. There is also an expectation on the part of the informants that the question of responsibility/sharing of responsibility will be raised and answered. It is precisely in order to avoid objectifying people with dementia that a real redistribution of power is emphasised. This in turn is a condition for the realisation of citizenship. At the end of the thesis there are some implications for further practice and research.