«Den tryggheten- den er ikke et urokkelig Dovrefjell». En kvalitativ studie om hva som bidrar til trygghet i utøvelse av sjelesorg

Abstract

Sjelesorg er både en del av diakonien og en av arbeidsoppgavene til diakoner. Å oppleve trygghet i møte med konfident, er sentralt for å kunne ivareta begge parter. Gjennom arbeidet bruker sjelesørger seg selv som fagperson og medmenneske. Dette kan oppleves utfordrende og medføre utbrenthet. Studien har fokus på trygghet og belyser hva som kan hjelpe sjelesørger til å ta vare på seg selv og få kunnskap om forebyggende tiltak for å hindre utbrenthet. Studien blir belyst utfra en kvalitativ tilnærming gjennom forskningsspørsmålet: Hva bidrar til at sjelesørger blir trygg i utøvelse av sjelesorg? Det er gjennomført seks semistrukturerte intervjuer av sjelesørgere med både lang og kort erfaring. Intervjuene ble transkribert og tematisert, og danner datamaterialet i oppgaven. Det teoretiske grunnlaget omhandler sjelesorg, relasjonskompetanse og veiledning. Hovedfunnene viser at det er av betydning å være mentalt og fysisk forberedt, inneha åndelig-, teoretisk- og faglig kompetanse, kjenne seg selv, ha selvinnsikt, samt ha tilrettelagt for faglig veiledning gjennom arbeidet som sjelesørger. Disse funnene ble drøftet mot teori og tidligere forskning. Konklusjonen viser spesielt viktigheten av tilrettelagt veiledning, for å bli trygg i utøvelse av sjelesorg.