| dc.description.abstract | Denne masterstudien handler om foreldre til barn med funksjonsnedsettelser og hvordan de erfarer møte med hjelpeapparatet. Gjennom lovverk er det i dagens samfunn lagt sterke føringer for hvordan barn med funksjonsnedsettelser og deres familier, skal få hjelp og støtte om de har behov for det. Formålet med studien er å se nærmere på hvordan foreldrene opplever møte med hjelpeapparatet, hva de opplever som utfordrende og hva som gjør at de føler seg ivaretatt som pårørende.
Problemstillingen for studien er: Hvordan erfarer foreldre møte med hjelpeapparatet når deres barn har funksjonsnedsettelser?
For å besvare problemstillingen intervjuet jeg fem foreldre. Det er brukt relevant forskning og teori for å drøfte funnene. Foreldrene betegner sitt møte med hjelpeapparatet som en kamp, en kamp for hjelp, en kamp for støtte og en kamp for drive prosessen videre. De beskriver fagtunge møter, et fragmentert hjelpeapparat, og hvor personavhengig det kan være å få god hjelp. De beskriver opplevelsen av å ikke bli ivaretatt for foreldre eller som familie. De forteller om ensomheten, ikke alltid ensomhet i livet, men ensomme i situasjonen. De trekker frem lavterskeltilbud de skulle ønske hadde vært der fra start, selv før utredning. En familieterapeut, med et samtale- og veiledningstilbud som var for dem som foreldre, og for hjemmet. | en_US |
