Inspirerende kollegaer. En studie om terapeuters utvikling i en kollegial kontekst

Abstract

Denne masteroppgaven handler om hvordan kollegaer kan være med og bidra til terapeuters utvikling. Studien retter søkelyset mot potensialet for å skape faglig utvikling i et kollegium. Problemstillingen som har ledet meg gjennom oppgaven er: Hvordan opplever systemiske terapeuter at den kollegiale samhandlingen kan bidra til deres faglige utvikling? Jeg har benyttet IPA (Interpretative Phenomenological Analysis) som helhetlig forskningsdesign, og basert studien på semistrukturerte intervjuer med fem terapeuter. Studien indikerer kompleksiteten som ligger til grunn for terapeuters utvikling. Kategoriene jeg kom frem til antyder spesifikke holdninger i kollegamøter som oppleves utviklende. Det belyses hvordan kollegaers faglige engasjement kan være smittende. Nysgjerrighet i form av den ikke-vitende posisjonen, trekkes frem som en utviklingsfremmende holdning. Utviklingsprosessen informantene er i, er selve målet deres. Mot og trygghet understrekes som grunnleggende for å utvide den faglige forståelsesrammen. Kategoriene kan tyde på at den profesjonelle utviklingen bør sees i sammenheng med personlig utvikling. Ved å vise transparens og ikke etterstrebe faglig perfeksjonisme, kan trygghet fremmes i kollegagruppen. Den uformelle samhandling synes å bidra til å forebygge utbrenthet hos kollegaer. Kategoriene belyser dialogiske prosessers bidrag til terapeuters vekst. Effekten av co-terapi synes å berike det terapeutiske repertoaret ved at man inspireres til å kopiere kollegaers terapiutøvelse. Materialet er drøftet opp mot tidligere forskning og teori. Det bemerkes at kategoriene fra denne studien legges frem som én av mange måter å tenke rundt terapeutisk utvikling i en kollegial kontekst.