Språkets betydning i smertebehandling. En tematisk analyse av fagpersoners møter med mennesker rammet av langvarig smerte

Abstract

I denne studien ønsket jeg å undersøke hvordan fagpersoner beskriver sine møter med personer som er rammet av langvarig smerteproblematikk med følgende problemstilling: Hvilke diskurser skaper fagpersoner i deres møte med mennesker som er rammet av langvarig smerte? Forskningsspørsmål: 1) Hvilke tilgjengelige diskurser har intervjupersonene vedrørende smerteproblematikken? 2) Hvordan forstår intervjupersonene det presenterte problemet? Jeg gjennomførte 4 semi-strukturerte kvalitative forskningsintervjuer med fagpersoner som villig delte sine erfaringer. Inspirert av tematisk analyse ble fire funn og underfunn beskrevet: 1. Hjelpediskurs: Forventningen om å hjelpe blir utfordret når smerten ikke lar seg lindre. Underfunn a) Smerte er mer enn bare smerte. Underfunn b) Faglig dilemma som oppstår: Hvis ikke smerten er fysisk, så er den psykisk. 2. Diskursen om den vanskelige pasientgruppa. 3. Diskursen om den viktige samtalen: arena for de personlige og de vanskelige temaene. 4. Diskursen om smertens subjektivitet- skaper grunnlag for å tvile på smertens eksistens. Underfunn a) Problemforståelsen- smerten blir mer usynlig med årene og pasientens troverdighet blir svekket. Underfunn b) Det å tro på pasientens smerteutsagn blir et verdispørsmål. Intervjupersonene jobber i en kontekst som tradisjonelt har sin kunnskapsleverandør fra det naturvitenskapelige paradigmet. Her inviteres denne konteksten inn i et systemisk teoretisk rammeverk. Hvor ideer fra sosialkonstruksjonisme, narrativ teori og inspirasjon fra en samarbeidsorientert tilnærming, blir brukt for å diskutere de rådende diskursene som blir beskrevet. Studiet beskriver at sammensatt smerte krever en sammensatt hjelper som forstår at det ikke finnes en enkel løsning på langvarig smerte. Narrative om «den vanskelige pasientgruppen» kunne skape uheldige føringer i språket. Når fagpersonene tok seg den tiden de kanskje ikke hadde til å sitte ned, ble det åpnet et rom for den uformelle men viktige samtalen. Intervjupersonene delte oppfatningen at det å leve med langvarig smerte skapte en tilpasning over tid. Smerten ble med årene ikke like «synlig». Dette kunne svekke pasientens troverdighet og bidra til utfordrende interaksjoner, og ideen om hvordan en pasient «bør» oppføre seg viste seg å være vanskelig å forlate i en klinisk hverdag.