| dc.description.abstract | Hovedmålet med masteroppgaven er å øke forståelsen av terapeuters valg om å inkludere barn i terapeutiske samtaler. Bakgrunn for valg er tema er at barns deltakelse i familieterapi har vært tema i fagfeltet gjennom flere tiår, samtidig som tall fra familievernet viser at barn i 2019 kun deltok i rundt syv prosent av samtalene ved norske familievernkontor (Statistisk sentralbyrå, 2020).
Problemstillingen er: «Hvilke sammenhenger ses mellom individuelle, kontekstuelle og faglige faktorer hos terapeuter og inkludering av barn i terapeutiske samtaler i familievernet?» Prosjektet har i tillegg underforskningsspørsmålet «Hvilke implikasjoner kan eventuelle sammenhenger gi, om målet for familieterapifeltet er å inkludere barn mer i terapeutisk arbeid?»
Dataene er samlet inn gjennom en digital spørreundersøkelse med vignetter som er distribuert til samtlige familievernkontor i Norge. Spisskompetansemiljøet for barn og unge i familievernet bistod i rekruttering av informanter (n = 104). Familievernet består av terapeuter med ulik utdanning og yrkesbakgrunn, og ble på bakgrunn av dette vurdert å være en godt egnet kontekst for å undersøke problemstillingen. Spørreskjema ble utformet med utgangspunkt i tidligere forskning og teori. Studien er inspirert av Ajzens (2002b) teori om planlagt atferd, og en studie gjennomført i USA av Johnsen og Thomas (1999). Jeg har med meg et vitenskapelig ståsted i kritisk realisme. Statistiske analyser er benyttet for å analysere data.
Undersøkelsens to hovedfunn er:
a) En statistisk signifikant sammenheng mellom informantenes forventning til nytte av å inkludere barn og informantenes plan om å inkludere barna i vignettene i terapeutiske samtaler.
b) Informantene med hovedarbeidserfaring fra tjenester til barn planla oftere å inkludere barna i vignettene, sammenlignet med informanter med hovedarbeidserfaring fra tjenester til voksne. De hadde høyere forventning til nytte, og tro på egne ferdigheter.
Gjennom oppgaven har jeg utforsket informantenes plan om inkludering av barn gjennom teorien om planlagt atferd, og perspektiver knyttet til makt og diskurser. Jeg har argumentert for at kompetansehevende tiltak spesifikt knyttet til terapeutens vurdering av barns deltakelse i terapirommet, og ivaretagelse av samtalens deltakere, kan være ett aktuelt tiltak. I tillegg argumenterer jeg for at det rettes mer oppmerksomhet mot terapeutenes konstruksjoner og diskurser knyttet til barn både på arbeidsplassen og i videre forskning. | |
