| dc.description.abstract | Terapeutiske brev, en skriftlig intervensjon mye brukt i familieterapi, har blitt tilskrevet nesten oppsiktsvekkende anekdotisk verdi for sin gode virkning i det kliniske arbeid med barn og familier, Moules (2000, s.1)
Gjennom et sosialkonstruksjonistisk perspektiv har jeg arbeidet med aksjonsforskning sammen med tre kollegaer i en interkommunal barneverntjeneste. Aksjonsforskningen er bygget opp rundt gruppas utprøving og refleksjoner knyttet til bruken av terapeutiske brev innenfor en barnevernkontekst.
Forskningsprosjektets deltakere har sammen vurdert om terapeutiske brev kan brukes som en forlengelse av en barnesamtale. Barna i studien er alle del av en barnevernssak. Forskingsprosjektet har gått over fem måneder med månedlige møter i aksjonsgruppa.
Forskningsprosjektets problemstilling har vært:
1) Hvordan kan terapeutiske brev hjelpe familieveilederen i en barneverntjeneste å nyskrive barns historie?
2) Hvordan kan terapeutiske brev hjelpe familieveilederen å skape håp i historien?
3) Hvordan kan terapeutiske brev hjelpe familieveilederen å etablere en relasjon til barna som ikke ønsker å snakke?
Funnene viser at terapeutiske brev kan skape en tettere relasjon mellom familieveilederen og barnet. Familieveiledere beskriver brevskrivingen som en ekstra hjelper, som å ha en co terapeut i rommet. Det kan se ut som at å skrive brev i etterkant av samtalen gjør kommunikasjonen friere; at det gir familieveilederen en ekstra mulighet til å stoppe opp ved viktig hendelser i barnas liv. Brevene gjør det enklere å undre seg over hendelsene og gir veilederen en god og unik mulighet til å samle barnets historie. Disse funnene gir forslag; ikke som en mal, men som en inspirasjon og en mulighet til å skrive terapeutiske brev til barn som bærer med seg belastende dominerende historier. Brev som kan gjøre den dominerende historien mindre belastende og som kan beskrive barnets styrker, egenskaper og unike muligheter. På den måten kan de også skape fremtidshåp. | en_US |
