| dc.description.abstract | Dette er en kvalitativ studie av parterapeuters erfaringer med bruk av videosamtale i parterapi. Konteksten er covid-19- pandemien og nedstengingen av samfunnet våren 2020, og bruk av digitale løsninger i parterapi som smitteverntiltak. Oppgaven er skrevet med utgangspunkt i et hermeneutisk og sosialkonstruksjonistisk ståsted. Systemisk tenkning, kommunikasjonsteori og ulike teorier om forståelsen av rom, hjem, tid og digitale medier er brukt som teoretisk ramme. Gjennom fem individuelle dybdeintervju og analysemodellen Systemic Text Condensation (STC) belyser oppgaven tre spørsmål:
- Hvordan påvirker bruk av videosamtale innholdet i parterapi?
- Hva skjer med den nonverbale kommunikasjonen i parterapi på skjerm?
- I hvilken grad og hvordan bruker parterapeuten seg selv og sitt fag annerledes på skjerm enn i terapirommet?
Studien viser at fraværet av det fysiske terapirommet spiller en rolle for hvordan deltakerne i terapien sammen klarer å skape ‘et rom’ med mulighet for reflekterende prosesser. Skjermen ga terapeuten tilgang til parets liv i en annen kontekst, og kunne påvirke punktueringer og den terapeutiske relasjonen. Avhengig av hva man assosierer med hjemmet, har det å oppholde seg i eget hjem i parterapi betydning både for hva paret og terapeuten blir opptatt av. Hjemmet, skjermen og det fysiske terapirom representerer ulike arenaer for selvrepresentasjon. Parterapi via skjerm gjør det vanskeligere å fange opp det uuttalte budskapet i kommunikasjonen, og et begrenset sanseapparat gjør at det oppleves som å ha et mindre repertoar i parterapien. Skjermen som arena kan se ut til å appellere mer til tempo, konsist språk og umiddelbarhet, og mindre til langsom refleksjon, indre dialog, pauser og dermed muligheten til å ‘lese’ de andre deltakerne. Det synes likevel som deltakerne aksepterer dette premisset. Terapeutene synes å være mer forsiktige med hvilke følelsesprosesser de setter i gang i paret når de treffer klientene via skjermen. De er bekymret for den emosjonelle ivaretakelsen av sine klienter, noe som fører til en mer varsom terapeut og færre følelsesutbrudd i form av gråt og sinne. Informantene står igjen med et ønske om å få mulighet til å bruke dette hjelpemiddelet i videre arbeid med klienter. | en_US |
