Foreldrenes opplevelse av den tverrfaglige bistanden ved Psykisk helse barn og unge sett fra et systemisk perspektiv

Abstract

Dette er en kvalitativ studie om hvordan foreldre opplever det tverrfaglige samarbeidet ved Psykisk helse barn og unge (PHBU) sett fra et systemisk perspektiv. For å svare på problemstillingen har jeg intervjuet fem foreldre til barn og unge med autismespekterdiagnoser og sammensatte helseplager. Foreldrene har vært tilknyttet PHBU i variert antall år, og har erfaring med det øvrige hjelpeapparatet. Jeg har benyttet semistrukturert intervju. Interpretative Phenomenological Analysis er studiens analysemetode. Tre hovedfunn ble identifisert ved hjelp av analysemetoden: (1) Koordinatoren er samlende. (2) Opplevelsen av makt og avmakt i møte med hjelpeapparatet. (3) Tverrfaglig samarbeid er en utfordring. Funnene viser at informantene var fornøyd med både hjelpen og oppfølgingen ved PHBU. De fortalte at de ble godt ivaretatt av koordinatoren. Koordinatoren hadde oversikt, og ordnet opp på deres vegne. Gjennom informasjon, dialog og tett oppfølging skapte koordinatoren trygghet og forutsigbare rammer. Noen av informantene ga uttrykk for at det hadde vært enklere for dem dersom PHBU hadde flere tilbud. Det ville gitt en mer helhetlig oppfølging. I det øvrige hjelpeapparatet opplevde imidlertid informantene på ulike måter at de ved flere tilfeller ikke ble forstått og tatt på alvor. Det tok derfor unødvendig lang tid å få den hjelpen de hadde behov for. Informantene var ikke fornøyd med kontinuiteten i hjelpeapparatet. Mangel på kontinuerlig oppfølging medførte at barna hele tiden mistet utvikling. Det var først når problemene tiltok at hjelpeapparatet kom på banen igjen. Informantene hadde ulike oppfatninger om diagnosen hadde vært til hjelp. Noen opplevde at diagnosen hadde ført til bedre oppfølging og tilrettelegging rundt barnet. Omgivelsene fikk også en økt forståelse og dermed også større aksept for væremåten til barnet. Likeså fikk barnet en større aksept for omverdenen. Andre opplevde at diagnosen utløste mye møtevirksomhet, men til tross for dette ble lite gjort og hjelpen videre uteble. Det tverrfaglige samarbeidet opplevde informantene som utfordrende, og at de noen ganger ble nødt for å ordne opp selv.