| dc.description.abstract | Ensomhet er et fenomen vi alle kan relatere oss til og som berører hele samfunnet, og rammer særlig aldersgruppen til unge voksne. Undersøkelser viser hvordan ensomhet blant unge voksne har økt under korona-pandemien. Og dette representerer en utfordring, ikke bare for samfunnet, men også for diakonien.
Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie som undersøker hva som kjennetegner diakonien i møte med ensomhet blant unge voksne, og hvordan menighetsdiakonien kan forebygge og lindre denne ensomheten. Gjennom fem semistrukturerte intervju av diakoner i Den norske kirke, har jeg fått en økt forståelse av hvordan diakonien blir utfordret av ensomhet blant unge voksne, samt hvordan menighetsdiakonien kan imøtekomme denne ensomheten. Jeg har foretatt tematisk analyse av intervjuene og deretter drøftet mine funn med relevant teori innenfor ensomhet og diakoni. I oppgaven legges det frem funn som viser hvordan diakonien i menigheter imøtekommer og blir utfordret av unge voksnes ensomhet. Utfordringene er knyttet til unge voksnes livsfase, ensomhetens ulike årsaker og at ensomhet er ofte tabubelagt. Menighetsdiakonien kan lindre og forebygge ensomhet ved å skape tilhørighet til menighetsfellesskapet, Gud og mindre grupper. Det vil derfor være avgjørende for diakonien å komme i kontakt med unge voksne og undersøke deres behov. | en_US |
