| dc.description.abstract | Enslige mindreårige flyktninger (EMF) er barn under 18 år som kommer alene uten følgepersoner med foreldreansvar til Norge, som asylsøkere eller overføringsflyktninger (Eide, 2020, s. 30). Ved bosetting i kommunene er det opp til den enkelte kommune å organisere ansvaret for oppfølgingen av ungdommer fra 15 til 18 år. Halvparten av kommunene organiserer ansvaret under barneverntjenesten, selv om trenden er at man går bort fra dette. Det største tiltaket for bosatte flyktninger er bofelleskap med døgnbemanning, selv om det finnes en bredere tiltaksvifte. Enslige mindreårige flyktninger i bofelleskap har ikke samme rettigheter som andre barn i barnevernet som mottar daglig omsorg i praksis. Det har heller ikke de som organiseres utenfor barnevernet. De største forskjellene er i forhold til anvendelsen av omsorgsparagrafer som gir rettigheter til kvalitetssikring av tiltak med tilsyn fra fylkesmannen. Den andre er retningslinjer i forhold til blant annet hensyn til og oppfølging av tro og livssyn. Mange av ungdommene kommer fra land der religionen er sentral og sterkt integrert i individene. I møte med det sekulariserte samfunnet kan dette bli en overgang. Troen betyr ofte mer for flyktninger enn det gjør for de som har sine forfedre i Norge. I et samfunn hvor religion og livssyn blir mer privatisert og er en privatsak, er det varierende om og hvordan hensyn og oppfølging av tro og livssyn vektlegges i de offentlige institusjonene på samfunnsnivå. Denne masteren handler om i hvilken grad ansatte i bofelleskap for enslige mindreårige flyktninger anvender individuelle vurderinger i oppfølging av ungdommenes tro og livssyn til barnets beste. Samt hvordan ungdommene selv erfarer denne oppfølgingen. Det teoretiske rammeverket består av sentrale prinsipper for miljøterapi, kultursensitivitet, Bronfenbrennes bioøkologiske modell og sekularisering. Samtidig gjør jeg rede for det grunnleggende hensynet til barnets beste. Det er i denne masteren anvendt fenomenologi for å få nyanserte beskrivelser fra informantene og hermeneutikk som forståelsesramme. Metoden er kvalitativ med 4 ulike tilpassede intervjuguider til én til én intervju, med 4 utvalg av informanter. Utvalgene er 3 tidligere EMF, 3 ansatte, 1 fagkoordinator/boligleder og 2 ledere av tros- og/eller livssynsamfunn. Temaanalysen har to hovedtemaer; ungdommenes behov for oppfølging av tro og livssyn og ansattes individuelle vurderinger til barnets beste. Hoved funnene er: Alle ungdommene trengte individuell oppfølging av tro og livssyn. Ungdommene var rimelig fornøyd med oppfølgingen av tro og livssyn i bofelleskap. Flere ungdommer savnet dypere samtaler om tro og livssyn med ansatte, og ønsket ansatte skulle ta mer ansvar i oppfølgingen slik at ungdommene klarte å praktisere troen sin. Ungdom med minoritetsreligion i bofelleskapet følte seg ensomme i begynnelsen. Behovet for oppfølging av tro og livssyn viste et markant kjønnsskille ut fra ulike utfordringer knyttet til troen. Det kom frem at troen oftest er sterkest i begynnelsen og er i endring mens ungdommene er i bofelleskapet. Ungdommene ble tryggere i egen tro, identitet og hvordan praktisere i nytt land. Flere anvendte praktisering av troen som en religiøs mestringstrategi. Ungdommene har ofte en ulik religiøsbakgrunn. Noen har lite kunnskap om egen tro, som kan være en sårbarhetsfaktor for radikalisering og ekstremisme. Her kan veiledning og tilknytning til etablerte trossamfunn være en ressurs, dersom disse anerkjennes og gis mulighet. Ansatte foretok individuelle vurderinger til barnets beste i varierende grad, hvilket gjorde oppfølgingen personavhengig. Flere faktorer påvirket vurderingene i mer eller mindre grad. Tro i endring fordrer jevnlig evalueringer og medvirkning. Miljøterapeuter var mer målrettede og dokumenterte mer enn miljøarbeidere. Tidligere adresserte ikke ansatte at de fulgte opp tro og livssyn, da ble det kaos og konflikter mellom ungdommene og ansatte. Da ansatte begynte å følge ungdommene opp i forhold til tro og livssyn ble det mer harmonisk. Ansatte kan anvende egen tro som verktøy i det miljøterapeutiske arbeidet, spesielt ansatte med lik tro som ungdommene. Ansatte som ikke tror eller som er skeptiske til religion eller muslimer vektlegger ikke oppfølgingen i lik grad. Alle ansatte har vært usikre på hvordan følge ungdommene opp og ønsker mer kompetanse. Uten sentrale retningslinjer for oppfølging av tro og livssyn prioriteres ikke arbeidet i lik grad. Flere ansatte og fagkoordinator etterlyser landsdekkende retningslinjer for oppfølging av tro og livssyn for å sikre praksis. | en_US |
