Når besteforeldre er fosterforeldre for egne barnebarn. «For vi er glade i dem, sant?!»

Abstract

Målet for denne kvalitative studien har vært å få mer kunnskap om hvordan besteforeldre som er fosterforeldre for egne barnebarn har opplevd seg ivaretatt. Problemstillingen er: Hvordan opplever besteforeldre som er fosterforeldre at deres behov for støtte og oppfølging ivaretas? For å besvare problemstillingen har jeg intervjuet fem besteforeldre som er fosterforeldre. De er rekruttert gjennom et regionalt Bufetat-kontor og en kommunal barneverntjeneste. Tre hovedfunn ble identifisert ved hjelp av Interpretative Phenomenological Analysis: 1. Tiltak fra barneverntjenesten har hatt betydning 2. Sensitivitet og hensyntaken fra barneverntjenesten har hatt betydning 3. Samarbeidet mellom fosterforeldrene og barneverntjenesten har hatt betydning. Funnene er drøftet med utgangspunkt i et systemisk perspektiv og relevant teori og forskning. Informantene mente at tiltakene og hjelpen de hadde mottatt fra barneverntjenesten hadde vært nyttig og støttende for dem som fosterforeldre til barnebarnet. I samarbeidet mellom fosterforeldrene og barneverntjenesten var det viktig for fosterforeldrene at de ble vist hensyn for sin situasjon og møtt med kunnskap og sensitivitet. Fosterforeldrene etterlyste forståelse for sin «dobbeltrolle» som både foreldre og fosterforeldre, samt forståelse for endringene i familiesystemet som følge av at barnebarnet flyttet til dem. Det asymmetriske maktforholdet mellom barneverntjenesten og fosterforeldrene hadde betydning for samarbeidet. Likevel tilkjennega informantene lojalitet til barneverntjenesten og deres intensjoner.