| dc.description.abstract | Dette er en kvalitativ studie om hvordan familieterapeuter opplever å bruke tolk. Problemstillingen er: «Hvordan opplever terapeuten samtaler med foreldre i et barneverntiltak når den må foregå med tolk?».
For å svare på studiens problemstilling har jeg intervjuet fire ansatte i Barne -og familiehjelpen i Bergen kommune. Jeg har gjennomført fire semitrukturerte intervju. Studiens analysemetode er Interpretative Phenemenological Analysis. Med hjelp av analysemetoden kom jeg frem til tre hovedfunn. Disse er:
• Samtaler med bruk av tolk oppleves som nødvendig, men krevende
• Tolkebruk setter fokus på egne samtaleferdigheter
• «Fra medium til et helt menneske, tredjeperson i rommet»
Studien har en systemisk tilnærming hvor relevant teori sammen med tidligere forskning om tolkebruk blir diskutert i tilknytning til studiens empiriske materiale.
I funnene formidler informantene at en ikke kan unnlate å bruke tolk når det er nødvendig for å oppnå forståelse, samtidig som de opplever dette som krevende arbeid. Studien har vist at informantene tar ansvar for å sørge for gode samtaler når det benyttes tolk. I samtaler hvor tolk benyttes vektlegges at tolken må ha en større rolle enn å oversette, der trengs en utvidet forståelse for kontekst og kulturelle betingelser. Bevissthet omkring utbredte diskurser om hvordan en forholder seg til å bruke tolk i barneverntiltak kommer frem som særlig viktig. I studien kom det frem at det forekommer indre dialoger som en selvkritisk prosess hvor informantene er opptatt av hvordan de kommuniserer i tolkemedierte samtaler. Informantene vektla at gode samtaler også avhenger av tolkens ferdigheter og kvaliteter og hvordan det er med å påvirke samtalene. Tolken er også en person å regne med i rommet og er på den måten med på å både hemme og fremme kvaliteten på samtalene. | en_US |
