I livets siste dager - forbli i sykehjem eller overføres til sykehus?

Abstract

En europeisk studie viser at for 60-70 % er botiden i sykehjem ett år eller lengre, gjennomsnittsalderen varierte fra 83 år i Polen til 89 år i England (2). Terskelen for å få sykehjemsplass er høyere enn for bare få år tilbake (3). Andel med alvorlig kognitiv svikt øker. Beboer klarer ofte ikke selv å sette ord på ulike plager og somatiske diagnoser kan bli underrapportert (4). Sykepleierne opplever et stort ansvar og utfordringer (5). Når livet går mot slutten, kan det ha liten hensikt å forsøke med aktiv medisinsk behandling (6). Ved innkomsten er beboer sin helse preget av mangelfull ernæring, redusert evne til å ivareta egen hygiene, samt redusert mobilitet. Symptomer på andre lidelser kan derfor være skjult (7). De fleste pårørende tar det for gitt at sykehjemmet vil bli beboer sin siste, permanente adresse. Likevel er det ofte de pårørende som ønsker sykehusinnleggelse. Samtidig er en klar over at en overføring til sykehus kan være traumatisk (7-8). De ansatte i sykehjem synes det er vanskelig å ta ansvaret for at beboer skal få tilstrekkelig med medisinskbehandling og pleie. Denne usikkerheten kan føre til innleggelse i sykehus, istedenfor å samtale med de pårørende å sikre en god lindrende behandling i sykehjemmet (9-11). Hensikten med denne studien var å vurdere om overflytting til sykehus kunne vært unngått. Forskningsspørsmål: 1. Hva karakteriserte beboerne som ble innlagt i sykehus versus de som døde i sykehjem? 2. Hva var sykepleiernes reaksjoner på at det ble sykehusdød? 3. Hva skal til for å hindre sykehusinnleggelse.