Inkluderende og åpne fellesskap Hvorfor bør og hvordan kan diakonen arbeide aktivt som brobygger for at kirkens fellesskap skal være åpne og inkluderende? Eksempler fra rusomsorg og frivillighet.

Abstract

Gjennom mitt arbeid med diakoni i Den norske kirke, har jeg hatt mange møter med mennesker i ulike deler av livet, og som livet har fart ulikt med. Jeg bor og arbeider i en del av Norge som preges av mange ulike kristne forsamlinger, og det har flere ganger i historien vært splittelser av menigheter på bakgrunn av hvem som har «riktig tro». Jeg ser at vi ikke alltid klarer å få til de gode fellesskapene, hvor mennesker føler seg sett, forstått og trygg. Jeg har derfor i mitt arbeid med master i diakoni hatt fokus på denne delen av diakoni; inkluderende fellesskap. Gjennom intervjuer med frivillige i menigheter, og med brukere av kommunens velferdssenter for mennesker med utfordringer innen rus og psykiatri, har jeg fått økt forståelse av hva som trengs for å gjøre fellesskapene våre åpne og gode. Gjennom litteraturstudier presenterer jeg teori om kirken som et viktig fellesskap i samfunnet. Jeg finner en viss differanse mellom teoriens fokus på skam hos mennesker som er avhengige av rus eller misbruker rusmidler, og det mine informanter forteller. I praksis møter jeg mennesker som er åpne om hvilke utfordringer livet har gitt, og som har akseptert sin livssituasjon. Jeg opplever ingen skam i deres tro, men ønske om aksept og å bli verdsatt som menneske. Jeg møter mennesker som opplever at kirken ikke ser dem eller ønsker å møte dem. Dette gir store utfordringer for menighetens diakonale oppdrag. Diakonen har en viktig funksjon som brobygger i menighet. Gjennom den australske teologen John Collins’ studier av diakoni som begrep, har vi fått et viktig anerkjent paradigmeskifte innen diakoni. Dette må hele kirken kjennes ved, og diakonen har fått en klar rolle innen «empowerment», «go-between», menighetens lederteam og sin naturlige plassering i kirken.