Kan omsorg settes i system? En kvalitativ studie om bruk av tiltaksplanen «Livets siste dager» sett i lys av Kari Martinsens tanker om utøvelse av omsorg

Abstract

Prosjektets bakgrunn: De siste tre årene har flere sykehjem i Norge implementert en tiltaksplan for lindrende behandling, kalt «Livets siste dager». Tiltaksplanen skal gi helhetlig omsorg til pasienter de siste dagene av deres liv. Sykepleieren har en viktig funksjon i det palliative arbeidet med pasienten og pårørende ved livets slutt på sykehjem. Hensikt: Hensikten med studien er å se hvilke erfaringer sykepleiere har gjort seg ved bruk av «Livets siste dager», tre år etter at det ble implementert. Fokuset har vært hvordan tiltaksplanen fungerer i praksis som et arbeidsverktøy. Forskningsspørsmål: Hvilke erfaringer har sykepleiere i sykehjem med tiltaksplanen «Livets siste dager – plan for lindring i livets sluttfase»? Metode og utvalg: Fokusgruppeintervju av 11 sykepleiere. Datamaterialet er analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Prosjektet har en fenomenologisk forankring. Data er diskutert i lys av Kari Martinsen tanker om omsorg som relasjonell, praktisk og moralsk fenomen. Resultater: Fem funn er valgt å trekke frem som hovedfunn: • Sykepleieren dokumenterer kun en gang per vakt, ikke hver fjerde time • Legevaktslegen ønsker ikke å ta stilling til om pasienten skal starte med «Livets siste Dager» • «Livets siste dager» fungerer like godt til personer med demens som til pasienter uten en demensdiagnose • «Livets siste dager» synliggjor for pårørende, pasienten og helsepersonell at døden er nært forestående • Pårørende har stort behov for informasjon Konklusjon: Studien konkluderer med at sykepleierne opplever at tiltaksplanen fungerer som et arbeidsverktøy som gir helhetlig pleie til pasienten ved livets slutt. Likevel møter de noen utfordringer i den praktiske bruken av tiltaksplanen.