Demens og åndelighet. En kvalitativ studie av diakoners erfaringer i møte med personer med demens

Abstract

Personer med demens som bor på sykehjem har rett til å få ivaretatt sine åndelige behov på lik linje med fysiske, psykiske og sosiale. Rundskriv fra regjeringen: Rett til egen tros- og livssynsutøvelse (2009) slår fast at ”de som er avhengige av praktisk og personlig bistand fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, også får ivaretatt sine muligheter til egen tros- og livssynsutøvelse”. Å få en demenssykdom blir blant annet beskrevet som å gradvis miste grepet på tilværelsen (Engedal, 2006, s. 218). De fleste kommer i kontakt med helsevesenet, og blir totalt avhengig av fysisk pleie ifølge Engedal (ibid.). Yrkesetiske retningslinjer for diakoner slår fast at diakoners arbeidsområde også blant annet kan være ”i det offentlige, i diakonale og ideelle institusjoner og organisasjoner” (Det norske diakonforbund, 2014, s. 4). Denne oppgaven tematiserer på hvilken måte diakoner kan bidra til ivaretakelse av åndelige behov og legge til rette for trosutøvelse hos personer med demens på sykehjem. Problemstillingen besvares gjennom semi-strukturerte intervjuer med seks diakoner ansatt ved en menighet i Den norske kirke. Med et fokus på åndelighet og åndelige behov hos personer med demens, og betydningen av symboler og ritualer diskuteres det hvordan et salutogenetisk perspektiv kan belyse diakoners tjeneste på sykehjem i forbindelse med ivaretakelse av åndelige behov og tilrettelegging for trosutøvelse hos personer med demens.