| dc.description.abstract | Diakonen møter mennesker med ulik bakgrunn i sin arbeidshverdag. Relasjonsbygging er et viktig tema for dem, blant annet for å vite medmenneskers behov og å kunne utvikle den rette og best mulige omsorg. Hvordan kan diakonen etablere en relasjon slik at diakoniens mål styrkes? I denne oppgaven rettes oppmerksomheten mot selvrefleksivitet i relasjonsbygging. Problemstilling er: Hvordan kan selvrefleksivitet ha betydning i relasjonsbygging i profesjonell diakonal praksis?
Oppgaven er en kvalitativstudie hvor praksisfortellinger fra menighetsdiakoner blir analysert og drøftet i lys av Anne-Lise Løvlie Schibbye sin dialektiske relasjonsteori. Fortellingene ble samlet inn skriftlig fra fire menighetsdiakoner som jobber i ulike deler av landet.
Det kom frem at diakoner oppfatter selvrefleksivitet som både viktig og nyttig i møte med medmennesket. Selvrefleksivitet hjelper dem til å ta den andre på alvor, og bidrar dermed til å gi en best mulig omsorg, samtidig som de kan ta vare på seg selv. Som alle andre relasjoner, blir nærhet og distanse et viktig tema i diakon-medmenneske-forhold, og selvrefleksivitet blir til hjelp for å skape god balanse mellom dem. Selvrefleksivitet er også nyttig for å tydeliggjøre yrkesidentitet. Dette kan være spesielt viktig da diakonen bruker både profesjonalitet og personlighet i møte med medmennesket. Selvrefleksivitet bidrar til bevisst praksis, noe som igjen kan føre til at diakonen er ekte i møte med andre. Disse positive sidene ved selvrefleksivitet må benyttes for å øke kvaliteten på omsorgshandling. Dette fordi handling er kjernen på diakonien. Diakoniens særskilte egenskap er tro, religiøsitet og spiritualitet. Disse må det legges stor vekt på, ved siden av selvrefleksjon. Vår selvrefleksivitet kan bli til hjelp for konstruktiv relasjonsbygging og dermed en fruktbar diakonal praksis. Men denne evnen strekker ikke alltid til. Man trenger et søkende blikk mot Gud. | nb_NO |
