| dc.description.abstract | Det er skrevet og forsket mye innenfor autismeområdet. I all hovedsak har fokuset vært rettet mot barn og unge med en diagnose innen autismespekteret. Forskning og litteratur som tar utgangspunkt i voksne med diagnosen og deres parforhold er svært begrenset. Så langt foreligger ingen nasjonal forskning eller litteratur på dette.
Mitt ønske er å løfte frem historiene til par hvor ên har diagnosen og bidra til økt fokus på emnet innen familieterapifeltet nasjonalt. Temaet for denne oppgaven er derfor parforhold hvor ên har en diagnose innen autismespekteret. Dette er formulert i problemstillingen:
Hva forteller par om hvordan det oppleves for dem at ên har autismespekterforstyrrelse?
Oppgaven bygger på en kvalitativ studie der det er foretatt parintervjuer av tre par hvor ên har en diagnose innen autismespekteret. Intervjuene er siden analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering (Malterud 2011).
Blant studiens vesentligste funn er den ensomhet partner uten diagnose beskriver, knyttet til fravær av emosjonell kontakt og bekreftelse. Parallelt beskriver partner med diagnose en sterk opplevelse av å ikke strekke til i møtet med en forventning om emosjonell kontakt med den andre. Blant studiens håpefulle funn er at par synes å kunne leve godt med diagnosen når begge parter erkjenner og aksepterer den begrensning det medfører for en selv, den andre og for parforholdet.
Til drøfting av studiens funn har jeg benyttet teori av Maxine Aston som kombinerer begge studiens tema, parforhold og autismespekterforstyrrelse. Jeg har og anvendt perspektiver fra språksystemisk tenkning, fra emosjonsfokusert tilnærming og livssyklusteori. Nyere teori om sorg og tap samt perspektiver fra diskursiv tenkning er også anvendt. Dette danner utgangspunktet for en refleksjon over implikasjoner for parterapeutisk praksis. | nb_NO |
