Et lyn i et kritisk øyeblikk. Hvordan konstruerer familieterapeuter minner om foreldres krangel?

Abstract

Denne masteroppgaven søker å belyse hvordan familieterapeuter konstruerer minner om foreldres krangel. Formålet er å demonstrere hvordan det som refereres til som selvbiografiske minner også kan forstås som nåtidige diskursive konstruksjoner. Jeg forsøker videre å finne ut hvordan minnene aktiverer terapeutene i dag.

Forskningsmetoden som benyttes i oppgaven heter minnearbeid. Dette er en kvalitativ metode utviklet av den tyske sosiologen Frigga Haug på 80-tallet. Minnearbeid er en metodisk tilnærming til kritisk diskursanalyse. Formålet med metoden er å problematisere ting vi tar for gitt, der fokuset har vært hvordan minnene bidrar til å opprettholde tradisjonelle kjønnsroller. I denne studien har jeg valgt å tilpasse metoden til familieterapifaget og endret fokus til hvordan minner konstrueres innenfor en nåtidig diskurs.

Problemstillingen og de viktigste spørsmålene for meg i denne studien er: hvordan konstruerer familieterapeuter minner om foreldres krangel og hvordan aktiverer disse minnene familieterapeutene i dag? Datamaterialet jeg har benyttet for å belyse problemstillingen har utgangspunkt i en workshop bestående av fire familieterapeuter inkludert meg som forsker. Deltakerne diskuterte i workshopen egne nedskrevne minner fra foreldres krangel.

Med utgangspunkt i en transkripsjon av diskusjonen i workshopen identifiserte jeg fire diskurser som terapeutene snakker innenfor. Gjennom analysen av datamaterialet fremgår det en hovedideologi som jeg har kalt en tilknytningsdiskurs om minner. Denne diskursen omhandler at terapeutene opplever at minner fra vanskelige episoder med nære tilknytningspersoner i barndomen danner indre arbeidsmodeller som fortsetter å forme deres selvforståelse og atferd inn i voksenlivet. Jeg finner ut at minnene gjennom tilknytningsteori blir satt inn i et teoretisk rammeverk som skaper en kontinuitet mellom fortid og nåtid. Terapeutene snakker om barndommen som om det ble determinert da hvilken utdanning de skulle ta i voksen alder og tildeler dermed de vanskelige minnene fra fortiden en mening og funksjon i et kritisk øyeblikk i nåtid. Minnene kan dermed betraktes som nåtidige diskursive konstruksjoner og det en erfarer som et subjektivt minne kan også forstås som en konstellasjon der fragmenter fra fortid og nåtid kommer sammen for å iscenesette den subjektposisjonen som terapeutene foretrekker. Jeg argumenterer for at om en ikke analyserer minnene som nåtidige diskursive konstruksjoner så er veien kort til å forstå minnene som et statisk arkiv.

En tilnærming til minnene som diskursive konstruksjoner er i mindre grad opptatt av episoden i fortid og isteden opptatt av hvordan minnene om foreldres krangel aktiverer terapeutene i nåtid. Jeg argumenterer for at tilknytningsdiskursen om minner produserer og reproduserer underliggende diskurser hos terapeutene. Disse underliggende diskursene benevner jeg som en subdiskurs om foreldreskap, en ekkodiskurs om at krangling er farlig og en motdiskurs der krangling blir tildelt en nødvendig funksjon. Jeg drøfter hvordan disse diskursene virker inn på terapeutene sin virkelighetsforståelse og praksis.