| dc.description.abstract | Barneverntjenesten har et klart definert ansvar for oppfølging av foreldre som har barn plassert i fosterhjem og på institusjon, enten det er som et hjelpetiltak eller som et omsorgstiltak. Målet med innsatsen er å utvikle bedre hjelp til barnet, men også å imøtekomme foreldrenes egne behov for hjelp. Noen foreldre trenger hjelp slik at de igjen skal kunne ha omsorgen for barnet, mens andre trenger hjelp til å forsone seg med at barnet ikke skal flytte hjem. Oppfølgingen må derfor ta utgangspunkt i tiltaks- eller omsorgsplanen i den enkelte sak. Foreldre med barn plassert i fosterhjem og på institusjon har vanskelige levekår, og de trenger bistand fra ulike deler av hjelpeapparatet. Om lag halvparten av omsorgsovertagelsene skjer ved bruk av tvang. Ofte er samhandlingen mellom foreldrene og barneverntjenesten kjennetegnet av kombinasjoner av samarbeid og konflikt. For noen oppleves plasseringen som en lettelse, mens for andre er den en traumatisk hendelse. De fleste av foreldrene har ambivalente følelser til plasseringen. De savner barnet i hverdagen, og de sliter med følelser av skyld og skam over ikke å ha lykkes som foreldre. Tvangsplasseringene utløser ofte en psykisk krise. Flere opplever at familie og nettverket fordømmer dem, og at de er blitt isolert etter at barnet flyttet ut av hjemmet. Noen utsettes for mobbing i nærmiljøet, og flere oppgir at
de sliter med å finne en mening med livet. Mange savner tilbud om psykologisk hjelp til å bearbeide de vanskelige følelsene. I tillegg til krisehjelp, etterlyser foreldrene hjelp til å knytte sosiale kontakter og til å bedre sine levekår. Tilgjengeligheten til barneverntjenesten beskrives ofte som vanskelig, og mange føler seg avvist fordi fagfolkene synes å ha sin oppmerksomhet
rettet mot barnet og fosterforeldrene. Mange av foreldrene er også misfornøyde fordi de har for liten innflytelse på samværsordningen. Samvær er viktig for foreldrene fordi det er i slike situasjoner de kan realisere foreldreskapet. De etterlyser regelmessige møter med
barneverntjenesten og fosterforeldrene for informasjonsutveksling og planlegging av samvær. Undersøkelser har vist at foreldre med barn i fosterhjem får mindre oppfølging enn foreldre med barn på institusjon. Kommunene mangler rutiner for oppfølgingsarbeidet, mens flere
institusjoner har utarbeidet skriftlige retningslinjer for foreldrearbeidet.
Rapporten inneholder en beskrivelse og vurdering av tiltak som det kommunale
oppfølgingsarbeidet kan iverksette eller henvise til. Type tiltak og rekkefølgen på disse, vil variere fra sak til sak avhengig av foreldrenes behov og ønsker, samt formålet med plasseringen. Foreldrenes medvirkning er viktig i oppfølgingsarbeidet, men det er samtidig en utfordring fordi foreldre kan av ulike grunner avvise eller ikke makte å ha kontakt med barnevernet. Oppfølgingen av foreldrene må ta utgangspunkt i hva som kjennetegner situasjonen til mange av familiene: Psykiske problemer, vanskelige levekår, usikkerhet i den nye foreldrerollen, manglende innflytelse på samværsordninger og sosial eksklusjon.
I oppfølgingen av foreldrene er det derfor viktig å kunne tilby foreldrene krisebehandling, formidling av kontakt med andre hjelpeinstanser, foreldreveiledning, hjelp med oppfølging av samværsordninger og tiltak som kan bidra til sosial inklusjon. Dette er noen av de viktigste elementene i bedre rutiner for oppfølging av foreldre etter en plassering av barnet utenfor hjemmet. En slik innsats krever barnevernarbeidere som i tillegg til den individuelle oppfølgingen av foreldrene, har kompetanse i tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, i sosialt gruppearbeid og nettverksarbeid. I mange av sakene må barnvernarbeiderne arbeide med foreldre som i utgangspunktet ikke ønsker hjelp, og de må derfor kunne arbeide i konflikt. I saker med konflikt har bruk av familieråd vist seg å være et nyttig redskap for å få til et bedre samarbeid. Samtidig egner
familieråd seg godt til å avklare spørsmål om samvær, og til mobilisere både nettverket til barnet og foreldre som har behov for sosial støtte i utsatte situasjoner. Henvisning til støttegrupper er kanskje det viktigste tilbudet å gi til foreldre som barneverntjenesten ikke
lykkes å samarbeide med. Dette kompenserer likevel ikke for nødvendigheten av kontakt med en saksbehandler. I småkommunene kan det være vanskelig å bygge opp kompetanse på spesialiserte områder, og interkommunale løsninger fremstår som en mulig løsning i oppfølgingen av foreldre med barn plassert utenfor hjemmet. Rapporten peker på behov for mer forskning. Det trengs forskning og utviklingsarbeid som gjør det mulig å skille mellom hvilke former for oppfølging som synes best for ulike foreldre. Det trengs også kunnskap som kan dokumentere hvordan oppfølging av foreldrene kan komme barnet til gode. | en |
