| dc.description.abstract | Avhandlingen undersøker det affektive læringsdomenet i simuleringsbasert utdanning. Simulering kan defineres som en kompleks læringssituasjon hvor studenter aktivt deltar i imiterte situasjoner som ofte utspilles i simuleringssentre. Studentene samarbeider og bruker autentisk utstyr for å trene på å håndtere pasientsituasjoner som tar utgangspunkt i hendelser fra praksis. Simulering gir muligheter for å trene på kompleks pasientbehandling i trygge rammer, uten å utsette pasienter for farer. Gjennom tre simuleringsfaser med brifing, scenario og debrifing aktiviseres studentene. I simulering legges det best til rette for læring når studentene aktiviseres kognitivt, psykomotorisk og kanskje særlig emosjonelt. Emosjoner er multiple og dynamiske opplevelser og reaksjoner som oppstår i spesifikke situasjoner som for eksempel i en læringsaktiviteter. Emosjoner som fremkalles av aktiverendelæringsmetoder, har en sentral rolle i læringsprosessen. Emosjoner påvirker motivasjon, oppfattelser, oppmerksomhet og hukommelse, forståelser av situasjoner og problemløsning og kan derfor ha betydning for læringsresultatet. Forskning om emosjoner i simuleringsbasert utdanning har tidligere fokusert på studenters stress og engstelse i forbindelse med deltakelse. Det er mindre kunnskap om deltakernes varierte emosjonelle reaksjoner.
Avhandlingen skal bidra til bedre simuleringspraksis ved å fremskaffe ny vitenskapelig basert kunnskap om det affektive læringsdomenet i simulering. Avhandlingens overordnede forskningsspørsmål er: Hvilke pedagogiske betydninger har det affektive læringsdomenet i simulerings basert utdanning? Avhandlingen er artikkel-basert og utforsker det affektive læringsdomenet i simuleringsbasert utdanning gjennom tre publiserte arbeider som baserer seg på tre ulike studier.
Studie l utforsker nåværende kunnskaper om helseprofesjonsstudenters emosjoner i simuleringsbasert utdanning og emosjonenes betydning for læring i simuleringsbasert utdanning ved å bruke integrative litteraturoppsummering. Resultatene inkluderte seks studier av kvalitativ metode og ti studier av kvantitativ metode. Studenters engstelse relatert til simulering var undersøkt i ni av de inkluderte studiene, mens studenters stress var undersøkt i fire. Andre emosjoner av negative karakterer som konfusjon, skam, frustrasjon og nervøsitet var også identifisert. Resultatene kunne ikke konkluderer om negative reaksjoner var fremmende eller hemmende for læring. Syntesen av funn viste også at studentenes emosjoner muligens endret karakter gjennom simuleringens tre faser med brifing, scenario og debrifing.
Studiene ll og lll bygger på forskningsstrategien fortolkende beskrivelse. I studie ll utforskes helsefagstudenters opplevelse av emosjoner under simulering ved bruk av individuelle intervjuer og metoden «inter personal prosess recall» med åtte sykepleie og medisinstudenter som hadde vært aktive deltakere i simulering. Funn viser at studentene opplevde ulike emosjoner i simulering. Både behagelige, ubehagelige, aktiverende og deaktiverende emosjoner ble identifisert. Emosjonenes karakter endret seg relatert til de skiftende fasene i simuleringen. Studentene var aktivert under alle fasene, men spesielt under scenarioet opplevde de å være svært aktivert og beskrev opplevelsen av kaos.
Studie lll utforsker fasilitatorers strategier for å håndtere studenters emosjonelle reaksjoner i simuleringsbasert utdanning ved bruk av individuelle intervjuer med ni fasilitatorer. Studien viser at fasilitatorer hadde strategier for å fremkalle og justere studentenes emosjonelle reaksjoner. På grunnlag av observasjoner av studenters reaksjoner gjorde fasilitatorene reguleringer i alle fasene av simuleringen slik at studentene skulle oppleve trygghet og ble tilstrekkelig utfordret, men ikke overbelastet. Funnen viser at regulering av affekt kan brukes for å skape trygge læringssituasjoner samtidig som affekt også kan reguleres for å fremme studentaktivitet og refleksjon. Simulerings kompleksitet fordrer likevel en balanse mellom å trygge og å aktivisere. Avhandlingen bidrar til ny forståelse av det affektive læringsområdet i simulering. Simulering er en pedagogisk metode som fremkaller mange og varierende emosjoner hos studenter. Regulering av affektive simuleringsopplevelser gjør det mulig å skape gode læringsmiljøer som strategisk fremkaller hensiktsmessige reaksjoner, men samtidig demper uhensiktsmessige emosjoner. Vurdering av studenters affektive reaksjoner gjør det også mulig å tilpasse simuleringssituasjonen individuelt slik at studentene opplever utfordringer, men likevel ikke blir kognitivt overbelastet.
Avhandlingen viser en diskrepans mellom fasilitators affektive strategier og studentenes opplevelser. Fasilitatorer bruker affektive strategier for å fremme refleksjon, mens studenter i større grad rapporterer prestasjonsfølelser. Studenter opplever emosjoner under simulering knyttet til vurderinger av egen innsats og mestring. Affektive virkemidler kan bidra til økt innlevelse og studentaktivitet, og fremme refleksjon som kan bidra til bevisstgjøring, ansvarsfølelse og profesjonsutvikling. Det er viktig at dette utføres i et trygt læringsmiljø og tilpasses studentene individuelt. Manøvrering i det affektive læringsområdet kan derfor bidra til å utdanne sykepleiere som har trent på den kompetanse helsetjenesten etterspør, ikke minst evnen til fleksibilitet og kritisk tenkning. | en_US |
