| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven undersøkte hvordan bostedsløse på et døgnovernattingstilbud i
Oslo opplevde bostedsløshet, ensomhet og isolasjon under pandemien. Problemstillingen
baserte seg på forsking som viser til at ensomhet er resultat av mange sammensatt
situasjoner mennesker kan oppleve i løpet av livet. På grunn av dårlige levekår,
psykosomatiske lidelser og russutfordringer faller bostedsløse i den kategorien av borgere
som er mer utsatt for ensomhet enn andre. Pandemien kan ha forsterket denne tilstanden i
målgruppen, men dette er det ikke tilstrekkelig forskning som kan vise til sammenhenger
mellom disse fakturene.
Sentralitet til ensomheten i denne studien er avgjørende, samtidig ønsket jeg gjennom
masteroppgaven å beskrive hva det innebærer å være uten bopel. Dette er utforsket
gjennom å se på hvordan definisjon av bostedsløshet som situasjon bidrar til å definere de
bostedsløse som mennesker.
Oppgaven bygger på teoretiske premisser utviklet av Weiss (1973) og Cacioppo (2019) om
konseptet ensomhet, i kombinasjon med Bourdieu og Foucaults makt perspektiv anvendt på
bostedsløshet som kontekst. Problemstillingen besvares gjennom en kvantitativ tilnærming
til datainnsamling og analyse og er videre drøftet og tolket i lys av relevante teorier.
Datamaterialet ble samlet inn ved bruk at et spørreskjema og analysene av dataene ble
utført på tre ulike måter. Først på en beskrivende måte. Deretter ved hjelp av ensomhets
skalaen UCLA-3 et verktøy utviklet for å måle ensomhetstilstand blant mennesker. Til sist
gjennom korrelasjonsanalyse og regresjonsanalyse. Funnene gav ikke grunnlag for å hevde at
deltagerne opplevde mer ensomhet under pandemien enn før denne inntraff. Samtidig viste
resultatene av undersøkelsen at de fleste deltakerne var ensomme, at de stadig sliter med å
finne en bolig og at de opplever en generell forverring av egen tilværelse under pandemien. | en_US |
