| dc.description.abstract | Hensikten: Denne oppgaven handler om hvordan Nav kan hjelpe brukere med ruslidelser og psykiske lidelser (Ropbrukere) til en tryggere, stabil og mer forutsigbar hverdag. Målet er å bidra til økt kunnskap og utvidet forståelse av Navveiledernes muligheter og begrensninger i møte med Ropbrukere.
Følgende problemstilling ble benyttet til å utforske temaet: Hvordan kan Nav hjelpe Ropbrukere på best mulig måte?
Studien er forankret i faglitteratur og retningslinjer om Ropbrukere, bakkebyråkraten, skjønn og dømmekraft, etikk og Nav som hjelpesystem.
- Bakkebyråkraten som skal omsette overordnede politiske ambisjoner ut i praksis.
- Dømmekraft som et resultat av menneskesyn, teoretisk kunnskap, forbilder, erfaringer, yrkespraksis, konvensjoner og rutiner.
- Etiske utfordringer som oppstår når verdier settes opp mot hverandre.
Metode: Individuelle semi-strukturerte intervjuer ble benyttet til å få innblikk i Navveiledernes arbeidshverdag, og utgjorde datamaterialet. Intervjuene ble transkribert av forsker, og videre analysert gjennom Malteruds systematiske tekstkondensering (STC). Hermeneutikken er gjennomgående fra de første tanker om tema, utforsking av forforståelse, tolkning av intervjudeltakernes budskap, analyse av meningsinnhold, diskusjon av funn opp mot teorier, utviklingen av ny kunnskap og en utvidet forståelse av hva som er utfordrende i møte mellom Ropbrukerne og Nav.
Funn: Det ble utledet tre kodegrupper, med henholdsvis to og tre subgrupper. Nav og Ropbrukerne; Tiltakene er ikke tilgjengelige for Ropbrukerne, Ufarliggjøring av Nav og Navveileder. Skjønnsutøveren; Skaper handlingsrom, Å anerkjenne, Benytter øyeblikket. Samhandling; Dialog, Tverrfaglig, Helhetlig.
Konklusjon: Navveilederne gir oss verdifull kunnskap om hvordan Nav som system i dag fremstår som utilstrekkelig overfor Ropbrukere, og hvordan de forsøker å bygge bro mellom rettmessige behov og Navs standardiserte og kategoriserte tiltak.
Daglig står de ovenfor krevende situasjoner, som ikke lar seg løse på anbefalt måte. Deres beskrivelser gir god innsikt i og forståelse for nødvendigheten av handlingsrom, dersom de skal kunne hjelpe Ropbrukere.
De savner en helhetlig tilnærming til kompliserte og sammensatte livsutfordringer. For å oppnå bedre samhandling foreslår de ulike fleksible løsninger.
Avslutningsvis kan det hele oppsummeres med at for brukere som ikke passer inn i standardiserte, skjematiske og kategoriserte tiltak, så er det en forutsetning at veilederne kan utøve skjønn og dømmekraft dersom det skal lykkes å hjelpe på best mulig måte. | en_US |
