| dc.description.abstract | Dette prosjektet formidler pårørendes opplevelse av politiassistert tvang i forbindelse med innleggelse i psykiatrisk institusjon. Deres erfaringer er formidlet gjennom anonyme skriftlige fortellinger. Fortellingene er analysert ved en kritsk hermeneutikk, inspirert av den franske filosofen Paul Ricoeurs tekstteori.
Ikke uventet forteller pårørende at politiassistert tvang er en stor tilleggsbelastning i en situasjon som fra før er meget vanskelig å håndtere for familien. Det er stigmatiserende når politiet opptrer uniformert, og det er krenkende at syke mennesker blir påført håndjern i slike sammenhenger. Den syke blir kriminalisert og familien kjenner seg krenket. Det som er mer uventet er at politiet også kan fremstå som ”de gode hjelperne” for pårørende. Helsevesenet gir i det vesentlige ingen støtte og oppfølging. Familien må håndtere sine kriser selv.
Majoriteten av informantene har opplevd at polititvang skjer fordi pårørende ikke blir hørt eller trodd når de ber om hjelp til den syke. Politiassistert tvang beskrives også som en konsekvens av svingdørsproblematikken. Mange av informantene har erfaring med at helsevesenet uten omsvøp lar politiet ta oppgaven med å bringe den syke til legevurdering. En av dem evaluerer erfaringene med politiassistert tvang som følger:
”Jeg ser ingen grunn til å bebreide politiet, men jeg bebreider
norsk helsevesen og spesielt psykiatrien, som har akseptert å administrere
slike krenkelser av sine egne pasienter”.
Noen har imidlertid erfaring med at en tvangsinnleggelse med politi finner sted fordi helsevesenet må gi tapt i sitt forsøk på frivillighet. Uansett om pårørende ser politiassistert tvang som nødvendig eller ikke, er smerten i møte med den sykes smerte fellesnevneren for de opplevelser som formidles.
Rapporten konkluderer med at hvis helsevesenet vegrer seg for å gi hjelp i tide eller ikke er villig til å anvende tvang før situasjonen tilspisser seg, forringer det behandlingsmulighetene. Samtidig går det på bekostning av familiens rett til medbestemmelse, autonomi og frihet. Pårørende i dette prosjektet beskriver seg som stolte omsorgsgivere som tar ansvar. Helsevesenet derimot møter dem i stor grad med paternalisme og umyndiggjøring. Skal den sykes velferd ivaretas, må fundamentet for samarbeid mellom familien og helsevernet bygges på myndiggjøring av pårørende.
Det som formidles gjennom dette prosjektet, har verdi utover forhold knyttet til politiassistert tvang. Det handler om hvordan det kan være for en familie å ha omsorg for brukere av helsevesenets tjenester som ikke har evne eller vilje til selv å etterspørre denne ”tjenesten”. Det være seg i demensomsorgen, i omsorg for mennesker med psykisk utviklingshemming, i rusomsorgen eller innen barnevernet. | nb_NO |
