«Fordi ..altså man .. man blir veldig påvirka». Om behandling, læring og indoktrinering i norsk rusbehandling

Abstract

Vi vet lite om hvordan enkelte pasienter kan oppleve forverring av deres situasjon når de deltar i rusbehandling eller etter avslutning av behandlingen. Jeg undersøkte derfor hvordan tidligere pasienters negative opplevelser i norsk rusbehandling kan forstås og fortolkes. Bakgrunnen for undersøkelsen er undring over sparsom forskningsinteresse for pasienters negative erfaringer fra rusbehandling, samt beskjeden internasjonal interesse i kartlegging og analyse av skader som pasienter kan pådra seg i forbindelse med behandling for rusavhengighet. Hensikten med oppgaven er et ønske om å belyse hvordan tidligere pasienter opplever og beskriver negative hendelser relatert til erfaringer med norsk rusbehandling, og hvordan de senere har opplevd konsekvensene av disse opplevelsene. Den anvendte forskningstilnærmingen er fundert i en overordnet hermeneutisk tilnærming med inspirasjon fra fenomenologien. Det er foretatt semistrukturert intervju med fire personer. Alle fire informanter fortalte om traumatiske opplevelser og alvorlige psykiske kriser de hadde gjennomlevd i behandlingen, og hvordan disse opplevelsene hadde hatt konsekvenser for deres senere liv. Intervjuene ble analysert og tematisk strukturert, og utdrag diskutert ut ifra tre forskjellige teoretiske rammer: George De Leons teorier om det terapeutiske samfunn, Erving Goffmans totale institusjon og Robert J. Liftons kriterier for tankereform. Alle de tre teoriene beskjeftiger seg med metoder for psykologisk og sosial påvirkning av den enkelte, med henblikk på identitetsendring. De adskiller seg primært gjennom ulike politiske og moralske utgangspunkter. Oppgavens konklusjon viser til et behov for å drøfte enkeltelementer i rusbehandlingsprogrammer, samt å drøfte bruk av sterk psykologisk påvirkning i et etisk perspektiv.