Convenient superintendent or independent liberator? : A critical look at Halfdan Endresen’s role in the liberation of slaves in Northern Cameroon

Abstract

I Nord-Kamerun i 1950 begynte mange slaver å rømme til den norske misjonsstasjonen i Ngaoundéré. Det Norske Misjonsselskap, ledet av tilsynsmann Halfdan Endresen, hjalp disse slavene med å få sin frihet, og over de neste 15 årene spilte de en stor rolle i forbedringene av slavenes posisjon og etter hvert også avskaffelsen av slaveriet. Gjennom en tekstanalyse av relevant litteratur og arkivmateriale blir Endresens rolle fremhevet, og hans viktighet uavhengig av sin organisasjon understrekes. Han fungerte i stor grad som en reaksjonær vakthund, som holdt den franske lokale administrasjonen og etter hvert den kamerunske regjeringen ansvarlig overfor menneskerettighetene gjennom kritikk og kontinuerlig vilje til å konfrontere høyere autoriteter. Gjennom en postkolonial lesning av kildene viser det seg at mange har oversett viktigheten av de rømte slavenes egen innsats, og heller har gitt æren til Endresen. Dette ser ikke ut til å gjelde for Endresen selv, som inkluderte mange av de rømte slavenes egne historier i sine bøker, og som også innrømte at de rømmende slavene var det som hadde tvunget ham til å ta handle.

In 1950, Northern Cameroon, many slaves started escaping and running to the Norwegian mission station in Ngaoundéré. The Norwegian Mission Society, led by superintendent Halfdan Endresen, helped these slaves get their freedom, and over the next 15 years played an important role in the improvement of the slaves’ position, and eventually the abolishment of slavery. Through a text analysis of relevant literature and archive material, Endresen’s role as an individual is highlighted, emphasizing his importance separately from his organization. He functioned much like a watch dog, only acting in reaction, keeping the French local administration and eventually the Cameroonian government accountable to the Human Rights through criticism and continued willingness to confront higher authorities. Through a postcolonial reading of the sources it is clear that many have overlooked the importance of the escaping slaves’ own efforts in their own liberation, giving only Endresen credit. However, this does not appear to apply to Endresen himself, who included many escaped slaves’ stories in his books, and also admitted that the escaping slaves were what forced him to act.