| dc.description.abstract | Barnehagen er i dag den institusjonen som har mest tid sammen med barn under skolepliktig alder, og mer enn 90% av alle barn i Norge går i barnehage (SSB, 2019). Statistisk Sentralbyrå viser at barnehagen de siste årene ikke har stått bak mer enn 5 % av alle meldinger til barnevernet, men ifølge Nordhaug (2018) kan man også forstå tallene som at de i samme periode har stått for hele 20% av meldingene om barn fra 3 til 5 år. Dermed er barnehagene en av de viktigste melderne for denne aldersgruppen (Bufdir, 2019). I den norske Grunnloven §104 står det nedfelt at barn har en særskilt rett på vern mot omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Barnehagen har et stort og krevende ansvar i denne sammenheng, og flere lover å forholde seg til.
Relasjonen mellom pedagogiske ledere/barnehagelærere og de øvrige ansatte, det vil si assistenter og fag/medarbeidere kan være avgjørende for barnehagenes meldepraksis ved mistanke om omsorgssvikt. Denne studien retter søkelyset mot nettopp denne relasjonen, og studiens problemstilling tar for seg hvordan kommunikasjonen internt mellom de ansatte er med på å påvirke arbeidet der det er mistanke om omsorgssvikt.
Datamaterialet er samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer med tre assistenter og tre pedagogiske ledere. Data er studert og analysert ut fra et diskursteoretisk perspektiv, med vekt på dimensjoner som kommunikasjon, makt og kunnskap. | en_US |
