| dc.description.abstract | Hensikt: Målene med denne oppgaven er å beskrive hvorfor polyfarmasi hos eldre er lite gunstig, årsaker som kan vanskeliggjøre reduksjon av legemidler, og mulige tiltak sykepleier kan gjøre for å optimalisere legemiddellistene.
Problemstilling: Hvorfor bør polyfarmasi unngås, og hvordan kan sykepleier bidra til å optimalisere den geriatriske pasientens legemiddelbruk?
Metode: Oppgaven er en systematisk litteraturstudie.
Hovedfunn: Det krever tverrfaglig samarbeid av farmasøyt, lege og sykepleier for å kunne gi pasienten riktig legemiddelbehandling, og det er flere faktorer som påvirker dette samarbeidet. En ofte glemt brikke er pasienten selv. Pasientene er like heterogene som resten av befolkningen, og har ulik motivasjon til å gjennomføre behandlingen. Manglende retningslinjer vanskeliggjør prosessen med å optimalisere legemiddellistene. Sykepleier som ser pasienten kontinuerlig, kan observere og vurdere legemiddelbivirkninger. Ved å ta initiativ til regelmessige legemiddelgjennomganger, kan sykepleier være en nøkkelperson i teamet. Polyfarmasi hos geriatriske pasienter kan utløse etiske dilemmaer det er vanskelig å finne gode løsninger på.
Konklusjon: Det er mulig å redusere legemiddelbruken hos geriatriske pasienter dersom det brukes verktøy som for eksempel START/STOPP. Farmasøyter har en unik kompetanse for å vurdere kombinasjonene av foreskrevet legemidler. Pasienten må informeres om hvorfor opprettholdelse av polyfarmasi er uheldig, og hva aldersforandringer gjør med kroppen. Sykepleier kan gjennom en aktiv holdning bidra til at geriatriske pasienter får optimalisert legemiddelbehandling. Når sykepleier deltar i prosessen, er det større sannsynlighet for å lykkes. | nb_NO |
