| dc.description.abstract | Avhandlingen er en fenomenologisk studie av langtids sosialklienters opplevelser av hverdagsmestring i et (bruker)medvirkningsperspektiv. Teorigrunnlaget tar utgangspunkt i kognitiv psykologi (Lazarus & Folkman 1984, Lazarus 1991,1999), opplevelse av sammenheng (Antonovsky 1979, 1987, 2000) og sosial støtte fra uformelle og formelle nettverk (Dalgard & Sørensen 1988, Thoits 1995, Fyrand 2005).
Empirien er basert på kvalitative samtaleintervjuer med 21 brukere av sosialtjenestene fra to kommuner på Østlandet. Alle informantene hadde vært avhengige av økonomisk sosialhjelp minimum seks måneder i løpet av det siste kalenderåret.
Resultatene indikerer at informantene er en svært heterogen gruppe som mestrer utfordringene i sine livsverdener på en rekke kreative måter. Som et ledd i analysearbeidet ble mestringsmodellen og samspillsmodellen konstruerte. Informantenes generelle mestringsmønstre i deres livssituasjoner ble fortolket å være selvrealisering, overflødiggjøring, svingning, ambivalens, avmakt og resignering. Halvparten av informantenes livssituasjoner fordelte seg på de to mestringsposisjonene svingning eller ambivalens. Deres livssituasjoner opplevdes ustabile og uavklarte.
Problemforståelser med flere perspektiver (individ, omgivelser og interaksjon mellom individ(er) og omgivelser) synes å øke informantenes opplevelser av mestringsressurser. Økonomisk sosialhjelp sikret et visst økonomisk grunnlag, men det økonomiske mestringsrommet opplevdes stramt og sosialt begrensende. Å ha penger til å være i (sosial) aktivitet var viktig for å øke trivsel og ivareta sine arbeidsevner. Brukere opplevde seg som dumme når de ikke hadde penger til dette. De erfarte sin mestring som god når det gjaldt å finne systemer for å drøye sosialhjelpen lengst mulig.
Informantene opplevde det som viktig å få gjøre tingene på sine egne måter. Opplevd innflytelse til å skaffe seg arbeid var relativt liten, men flere influerte på sin hverdag ved å sysselsette seg med meningsfulle aktiviteter. Ikke alle hadde helse til å arbeide lenger. Aktører som planla med lengre tidshorisonter opplevde å mestre livet bedre enn dem som levde ”her og nå”. Informanter som hadde problemer med rusmidler, opplevde at hverdagen ble styrt av stadige kamper for å skaffe penger til rusmidler. De ønsket behandling (legemiddelassistert rehabilitering), men kommunen hadde ikke flere penger igjen på budsjettet.
Brukernes opplevelser av uformell, sosial støtte var at den hadde stor betydning for deres mestring av hverdagen. Støtten måtte foregå til ”riktig” tid (i kraftvendepunkter) og oppleves på en kvalitativ god måte. Formelle hjelpere trakk ikke uformelle nettverk inn i samarbeidet med brukerne. Slik brukerne husket det, var ingen av dem blitt spurt om de ønsket dette. Støtten fra formelle nettverk opplevdes svært varierende. Hvis hjelp som gis kan spille mer på lag med brukernes opplevde mestringsressurser og til ”riktig” tid, vil hjelpen oppleves mer effektiv. | nb_NO |
