Unge flyktninger forteller. En kvalitativ studie av 12 historier laget av enslige mindreårige flyktninger i samtalegrupper

Abstract

Bakgrunn: Formålet med denne studien er å få mer kunnskap om enslige mindreårige flyktningers livserfaringer og få en dypere forståelse av deres egne perspektiver på hva som er viktige tema i deres liv. Denne kunnskapen kan bidra til økt forståelse hos sosialarbeidere, beslutningstakere og andre som arbeider med flyktningene, og hensikten er at kunnskap og forståelse kan føre til bedre praksis i det konkrete arbeidet med denne gruppen. Problemstilling: Hvilke livserfaringer forteller enslige mindreårige flyktninger om når de i samtalegruppe lager en felles historie om en ungdom som flykter fra hjemlandet? Teori: Som en del av kunnskapsgrunnlaget har jeg presentert og tatt utgangspunkt i sentral forskning på feltet. Teoretiske perspektiver som er valgt er traumeteori og resiliensteori. Metode: Jeg har brukt en kvalitativ tilnærming i analysen av data. Datamaterialet består av 12 historier laget av enslige mindreårige flyktninger i samtalegrupper i perioden 2003 – 2016. Det er totalt 95 ungdommer som har deltatt i gruppene. Flesteparten av ungdommene kommer fra Afghanistan, og noen kommer fra land i Afrika. Forskningsdesignet har en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming. Funnene er analysert med utgangspunkt i Malterud sin modifisering av Giorgis fenomenologiske analyse. Målet med å bruke denne metoden er å få en dypere forståelse av opplevelsene som det blir fortalt om i historiene. Resultater: Studien får tydelig frem de unge flyktningenes beskrivelser av hvordan livet til en flyktning kan oppleves. Gode minner og opplevelser i barndommen gir for mange pågangsmot og styrke til å møte farene underveis på flukten og utfordringene i eksillandet. Studien viser også at det er komplekse situasjoner flyktningene må forholde seg til både i hjemlandet, på flukten og i eksil. Familiebåndene er viktige i alle fasene av flyktningens liv. Svært mange opplever krig, drap av familiemedlemmer og andre farlige situasjoner. Ensomhetsfølelsen er dominerende etter atskillelsen fra familien. Den første tiden i Norge oppleves som utfordrende. Spesielt er spørsmålet knyttet til oppholdstillatelse av stor betydning. For de som må vente lenge på svar og for de som får avslag på asylsøknaden oppleves dette som en stor psykisk påkjenning.