| dc.description.abstract | Den norske kirke har vært engasjert i religionsmøte og religionsdialog i en årrekke. Vedtak er fattet i Kirkemøtet om kirkens engasjement for innvandring og integrering. På bakgrunn av vedtak og anbefalinger fra kirkens sentrale organer ønsket jeg å rette søkelyset mot hva diakonien kan tilføre religionsmøtet mellom kristne og muslimer i Norge. Kristne og muslimske deltakere i diakonale aktiviteter og en dialoggruppe i tre bydeler i Oslo og Drammen våren 2013 ble intervjuet for å finne svar på hva som motiverte dem til deltakelse, hvilke erfaringer de hadde gjort seg og ønsker for framtiden. Diakoner som var engasjert i prosjektene ble også intervjuet. I analysen av materialet er det lagt vekt på teori om makt, avmakt og myndiggjøring (empowerment). Historiene som er gjengitt i masteroppgaven reflekterer hvordan diakonal praksis og diapraksis (dialog i praksis) kan bidra til individuell vekst, læring og myndiggjøring. At diakonien kan bidra til å skape rom hvor gjensidig tillit kan vokse fram. Diakonien kan bidra til å være en brobygger i et samfunnsperspektiv. En forutsetning for at dette skal skje, er imidlertid at deltakere selv får være med i planlegging og gjennomføring av tiltakene. | no_NO |
