| dc.description.abstract | Min interesse for problematikken knyttet til selvskading begynte da en bekjent av meg som er lærerinne ved en efterskole i Danmark fortalte meg om dette problemet, dets økende omfang og
fokus både ved hennes skole og i Danmark forøvrig. Hun fortalte meg at problemet, på grunn av dets omfang, i den danske presse hadde blitt omtalt som «den nye spiseforstyrrelse»1.
Da jeg noen måneder senere kom over en artikkel i avisen Vårt Land med overskriften «Kutter seg
til blods» (Dåstøl 2008), forsterket dette min interesse ytterligere. I denne artikkelen viser forsker og universitetslektor Anne M. Rovik blant annet til viktigheten av menneskelig kontakt: «Pasientene som har klart seg best, er de som har blitt fratatt alt de kan skade seg med og fått det
erstattet av menneskelig kontakt». | en |
