Frivillighet i Den norske kirke : en kvalitativ undersøkelse av seks menigheter i Stavanger og Hamar bispedømmer

Abstract

Forskningsprosjektet Frivillighet i Den norske kirke er en kvalitativ studie av seks menigheter i to prosti, i Stavanger og Hamar bispedømmer. Det overordnede forskningsspørsmålet, «Hva kjennetegner Den norske kirkes frivillighet?» utdypes gjennom tre delspørsmål knyttet til beveggrunner for innsats, frivillighetens oppgaver og til slutt organisering og samspillsmønstre mellom frivillig og ansatte. Metodisk er arbeidet gjennomført ved en måneds feltarbeid hvert sted. 41 frivillige i alderen 16-79 år og 14 ansatte er intervjuet. Jeg deltok i så mange gudstjenester, aktiviteter og arrangement som jeg kunne rekke over, og leste det jeg fikk tilgang på av årsrapporter og annet. Materialet er gjennomgått ved tematiske analyse, presentert og deretter ytterligere belyst ved teori fra ulike relevante fagfelt. I dette forskningsprosjektet har dette vært frivillighets- og organisasjonsteori, ekklesiologi og religionssosiologi, og diakoni. Det er forskjellige frivilligtradisjoner i spill i lokalkirkens arbeid. Som det framgår av studien, preges ennå mye innsats av et kollektivt utgangspunkt og verdigrunnlag. Frivilligheten utøves for en sammenheng som de aktive er del av selv. Private initiativ veves sammen med organisasjonens virksomhet, og engasjement kobles til menneskers sosiale fritidsaktivitet. Å bidra erfares som hyggelig, fellesskapsdannende og nyttig. Innsatsen kan være uttrykk for trosorientert engasjement, eller den kan også utøves med filantropisk siktemål. Lokalkirkens frivillighet er svært variert, og ulike typer innsats bygger på forskjellige sett organisering, ledelse og tilrettelegging. Frivillige kan ha en livslang dedikasjons til kirkens arbeid eller delta ved enkeltstående og sporadisk oppgaveinvolvering. Et sentralt moment i dette avhandlingsarbeidet er hvor forskjellig frivilligheten er utformet i Stavanger og Hamar bispedømmer. Selv om Den norske kirke overordnet sett er den samme, og fra nasjonalt nivå styres av de samme vedtak og strukturer, så viser studien at lokalmenighetenes arbeid er sterkt preget av sosioreligiøs kultur og kirkeforståelse. Dette gir seg markante utslag i frivilliges motivasjon, i oppgaveprioritering, og i hvilket ansvar frivillige har i arbeidet. Det påvirker frivilligrekruttering, organisering og ledelse. Frivillighetsstrategier kan stadfeste gjeldende kirkeforståelse, og også utfordre denne. Til sist utdypes de diakonale aspektene ved arbeidet. Kun en mindre del av kirkens samlede frivilligaktivitet har et eksplisitt diakonalt siktemål. Derimot er det et diakonalt potensial i alt det kirken foretar seg. Å være involvert i oppgaver kan være av avgjørende betydning for den aktive selv. Frivilligarbeidet byr på fellesskap, mening og positivt livsinnhold for mange. Verdien av dette er ikke alltid åpenbar for andre enn den enkelte selv. Det er en implisitt form for diakoni. På sitt beste bidrar den til å bygge fellesskap hvor det er rom for mennesker slik de er, hvor det er gjensidig støtte og raushet, mulighet til utfoldelse og glede.