Reguleringsstøtte på barnevernsinstitusjon. Hvordan kan miljøterapeuten regulere barnet og seg selv?
Abstract
I denne litteraturstudien undersøker jeg hva som kan være god reguleringsstøtte til utviklingstraumatiserte barn og ungdom som bor på barnevernsinstitusjon. Mye av forskningen fokuserer på å forstå den utviklingstraumatiserte hjernen, som et utgangspunkt for modeller og miljøtiltak i reguleringsstøtten. Som jeg viser til i oppgaven har hjerneforskningen og fokuset på modeller også implikasjoner. I tillegg tar jeg utgangspunkt i artikler som snur pilen mot hjelperen og redegjør for forutsetninger for å holde seg selvregulert i arbeidet med disse barna. I drøftingen ser jeg på fordeler og ulemper med å flytte fokuset til miljøterapeuten som utgangspunktet i reguleringsstøtten. Funn tyder også på at trivsel blant de ansatte og et trygt faglig grunnlag er blant de viktigste forutsetningene for at ansatte selv skal holde seg regulert og yte god reguleringsstøtte til barnet. Jeg konkluderer med at god reguleringsstøtte er todelt, hvor den viktigste faktoren for å regulere en annen, er å selv holde seg regulert.