Diakonen som sjelesørger. Hva kjennetegner diakonen sin sjelesørgeriske praksis i Den norske kirke?

Abstract

I denne masteroppgaven undersøker jeg hva som kjennetegner diakonen sin sjelesørgeriske praksis i Den norske kirke. Det er en kvalitativ studie av fem diakoner på Østlandet. Diakonene representerer menn og kvinner i aldersspennet 27 år - 61 år. To av informantene har ett års erfaring fra diakonyrket, mens de tre andre informantene har 20 - 30 års erfaring. Jeg ønsket å finne informanter som var nylig ansatt og diakoner som har vært i arbeid i flere år. Årsaken til det er at jeg ønsker å se etter mulig variasjon i deres sjelesørgeriske praksis, basert på arbeidslengde. Analysen kan sammenfattes i tre hovedfunn. 1). Sjelesorgforståelse, som innbefatter sjelesorgsbegrepet sin aktualitet. 2). Sentrale temaer og sjelesørgerens kompetanse. 3). Selvivaretakelse. Materialet viser til kjennetegn informantene presenterer som deres sjelesørgeriske praksis i Den norske kirke. Materialet antyder at det er uklarheter rundt definisjonen av begrepet sjelesorg og hva som kjennetegner sjelesorgutøvelsen. Det blir belyst at informantene har mange uformelle samtaler gjennom året. Om de uformelle samtalene kan defineres som sjelesorgsamtaler er uklart fra informantenes synspunkt. Opplevelsen av egen kompetanse fremstår som utilstrekkelig når samtaleemnene aktualiserer psykiske lidelser, forteller informantene. Eksterne aktører, slik som psykolog eller en terapeut, er noe informantene kontakter ved behov. Fremdeles opplever informantene det tidvis krevende å være sjelesørger. Informantenes ønske om å være disponibel og “radikal åpen” i møte med konfident, kan føre til uønskede konsekvenser, slik som å bli begrenset i møte med egen kapasitet. Bevisstheten rundt egen selvivaretakelse er dermed svært viktig.