Barns meningsdannelse og medvirkning. En dokumentanalyse av Barneverns- og helsenemndas forvaltning av barnets medvirkning i saker om omsorgsovertagelse etter Lov om barnevern §5-1.

Abstract

I denne masteroppgaven rettes fokus mot barns rett til medvirkning. Med utgangspunkt i et kvalitativt forskningsdesign søker oppgaven å svare på følgende problemstilling: «Hvordan forvalter Barneverns- og helsenemnda barns rett til medvirkning i saker om omsorgsovertagelse etter Lov om barnevern § 5-1? Det gjøres en dokumentanalyse av ni vedtak fra Barnevern- og helsenemnda som er forvaltningsorganet som avgjør tvangssaker i barnevernet. Analysen er rettet mot hvordan barnas meninger kommer til syne i vedtakene, samt hvordan barnas mening bli beskrevet og vurdert. Barns rett til å medvirke er en lovfestet rett som legger klare føringer for barnevernfaglige profesjonspraksis. Hvordan medvirkning materialiseres i praksis, innebærer derfor å spørre om hva medvirkning faktisk er og også hvordan medvirkning skal kunne ivaretas og begrunnes. Det betyr at forståelsen av medvirkning i et barnevernfaglig perspektiv ikke bare kan lene seg på den juridiske diskursen, men også må vurderes i lys av en sosiokulturell utviklingspsykologisk diskurs. Dette danner utgangspunktet for oppgavens diskusjon. Mine funn viser at nemndas forvaltning av barnets rett til medvirkning ser ut til å være begrenset til en mer juridisk forståelse av medvirkningsbegrepet. Barnet har fått informasjon og gitt mulighet til å uttale seg i saken. Samtidig viser mine funn at barnets mening i stor grad begrenses til å omhandle deres syn på hvor de vil bo, mens andre forhold som kan være av betydning for barnet er mindre fremtredende. Funnene viser også at barnets mening er nevnt i vedtakene, men i de fleste sakene er barnets mening tillagt lite vekt og dermed lite utslagsgivende for beslutningen. Nemndas beskrivelse og vurdering av barnas modenhet innebærer lite individuelle skjønnsvurderinger, noe som også ser ut til får konsekvenser for nemndas krav til vedtaket om at barnets mening skal tillegges vekt etter alder og modenhet. Den sosiokulturelle utviklingspykologiske forståelsen av medvirkning er mindre fremtredende i nemndas forvaltning av barnets medvirkning i disse sakene. Det kan se ut til at de meningsskapende prosessene, der barn i relasjon til profesjonelle får hjelp til å danne seg en mening om komplekse saksforhold, ikke blir ivaretatt gjennom ordningen med talsperson eller samtale direkte med nemnda. Dermed er det også en risiko for at barnas medvirkning svekkes.