Forebygging av underernæring hos pasienter i peritonealdialyse
Student paper, others
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3155271Utgivelsesdato
2024Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Introduksjon: Nyresykdom fører til økt nedbrytning av kroppsvev, og pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon har ofte nedsatt matlyst og redusert matinntak blant annet fordi de ikke kan omsette og ta opp en rekke næringsstoffer eller skille ut nedbrytningsprodukter. Peritonealdialysebehandling er assosiert med ulike langsiktige patofysiologiske endringer som resulterer i uheldige helsekonsekvenser, blant annet underernæring som forekommer hos 30- 50% av pasientene.
Problemstilling: Hvilke tiltak kan bidra til å forebygge underernæring hos pasienter med kronisk nyresykdom i peritonealdialyse?
Metode: En litteraturstudie som innebærer strategiske og systematiske søk i to ulike databaser. Ti kvantitative og internasjonale forskningsartikler fra siste ti år er inkludert i litteraturstudien.
Resultat: Det finnes flere gode og validerte screeningsverktøy som kan være til hjelp for å oppdage underernæring tidlig og kunne iverksette tiltak. Ulike orale kosttilskudd kan være til stor nytte for å sikre tilstrekkelig inntak av protein og energi, og probiotikatilskudd kan bidra til å forebygge gastrointestinale symptomer som kan oppstå av sykdommen selv eller ved bruk av orale kosttilskudd. Tiltak som øker pasientens evne til mestring og egen kompetanse om behandling og ernæring, kan føre til bedre etterlevelse av behandling, reduksjon av komplikasjoner, bedret ernæringsstatus og økt livskvalitet.
Konklusjon: Systematisk ernæringsscreening er avgjørende for å avdekke og muligheten til å følge opp underernærte pasienter i peritonealdialyse. Et viktig forebyggende tiltak kan være bruk av ulike orale kosttilskudd for å sikre anbefalte inntak av proteiner og energi, eventuelt kan de tilbys probiotika for å blant annet lindre gastrointestinale symptomer. Helsepersonell har en viktig rolle knyttet til å systematisk følge opp ernæringsstatusen til disse pasientene, og ikke minst sikre at de sitter med tilstrekkelig informasjon som kan bedre egenomsorgen og pasientens evne til å mestre og aktivt delta i sin egen behandling.