«Hjelp til å ha blikket på de rette tingene». Erfaringer med Bufdirs kunnskapsbaserte retningslinje for utredning av omsorgsituasjonen for barn 0-6 år

Abstract

Temaet for denne oppgaven er en kunnskapsbasert retningslinje som er utgitt av Barne-ungdoms- og familiedirektoratet i 2023. Retningslinjen gir anbefalinger for arbeidet med utredning av omsorgssituasjonen for barn i alderen 0-6 år. Denne studien undersøker hvilken betydning de ansatte i Bufetats sentre for foreldre og barn mener at retningslinjen har, og hvordan bruker de den. Dette har jeg undersøkt gjennom følgende forskningsspørsmål: Hvordan forholder de ansatte seg til retningslinjen? Mener de at retningslinjen har bidratt til endringer i praksis? Hvordan bruker de retningslinjen? Jeg har gjennomført fokusgruppeintervjuer med ansatte i to av sentrene for foreldre og barn, og analysert dem gjennom tematisk analyse. Forskning på undersøkelsesmodeller i barnevernet og om sosialarbeideres kunnskapskilder og holdninger til kunnskapsbasert praksis ble brukt for å belyse resultatene. Den teoretiske innfallsvinkelen var ulike perspektiver på skjønn. Resultatene tyder på at deltakerne forholder seg til retningslinjen på et overordnet nivå, og at de er positive og har tillit til retningslinjen. De ansatte opplever at retningslinjen stort sett har formuleringer som inviterer dem til å reflektere og vurdere i stedet for å gi detaljerte instruksjoner. Videre viser den at de ansatte i stor grad jobber på samme måten som før retningslinjen kom, selv om de også gir noen eksempler på endringer, f.eks. at de dokumenterer mer eller bedre. De ansatte bruker retningslinjen til kvalitetssikring av arbeidet. Videre er bruken preget av sammenveving med andre føringer for utredningsarbeidet. Særlig er det standardiserte forløpet for utredning, minste inngreps prinsipp og henvisningen fra barneverntjenesten viktig. Balanseringen mellom disse hensynene fører til at de tilpasser anbefalingene til den enkelte situasjonen og familien, eller avviker fra anbefalingene i noen tilfeller. Studien tyder på at de ansatte ikke opplever retningslinjen som en problematisk innsnevring av deres muligheter for å bruke skjønn. Dette kan ha sammenheng med at den er såpass overordnet og at den inviterer til refleksjon og vurderinger. Studien tyder videre på at retningslinjen har et potensiale for å styrke skjønnsutøvelsen gjennom å tilrettelegge for refleksjon og resonnering. På den måten kan den fungere som en form for beslutningsstøtte.