| dc.description.abstract | Covid-19-pandemien og dens konsekvenser har vært, og er, en stor utfordring verden har måttet takle. I løpet av denne to år lange kampen mot viruset har mye endret seg, og i så og si alle sektorer har det foregått omstillinger for å tilpasse seg situasjonen. Dette har blant annet vært tilfellet for NGO-er som driver med bistandsarbeid. Endringene trenger imidlertid ikke nødvendigvis være negative. Covid-19 har gitt rom for å prøve nye metoder og gitt ny kunnskap – kunnskap man i ettertid ikke vil være foruten. Flere vil også påstå at bistandsbransjen har godt av en endring, og at omstillingene covid-19 medførte kunne være starten på en slik endring. Spørsmålet er om covid-19 ser ut til å bli en tapt mulighet eller et vendepunkt for bransjen for å få til en positiv utvikling.
Denne masteroppgaven søker å undersøke hvilke utviklingstrekk som har dukket opp i NGO ers bistandsarbeid som et resultat av covid-19, i tillegg til hvilken ny kunnskap NGO-er ønsker å ta med seg videre inn i fremtidig arbeid. For å kunne gjøre dette baserer oppgaven seg på kvalitative spørreundersøkelser gjennomført hos seks norske NGO-er. Undersøkelsene gir et innblikk i hvilke erfaringer NGO-er sitter igjen med, som dermed gir et bilde av både hvordan bistandsarbeid har vært under covid-19-pandemien og hvordan det kan komme til å se ut fremover.
Det teoretiske rammeverket for oppgaven tar hovedsakelig utgangspunkt i Rory Horner, som argumenterer for at det trengs et nytt bistandsparadigme med en global heller enn en internasjonal tilnærming. Rammeverket vil også bli supplert med Oldekop et.al som ser på dette nye paradigmet i sammenheng med covid-19. Dette vil bli brukt for å se endringene NGO-ene har erfart under pandemien i lys av global utvikling.
Funnene antyder at de norske NGO-ene har opplevd fire endringer som de ønsker å videreføre. Disse innebærer at NGO-ene (1) vil øke bruken av digitale hjelpemidler, (2) øke fleksibiliteten, særlig når det gjelder alternative arbeidsmetoder, gjennomføring av prosjekter og i møte med institusjonelle krav, (3) øke graden av miljøhensyn, og (4) øke implementering av beredskap. I tillegg til dette vil NGO-ene kunne ta med seg kunnskap knyttet til forsvarlig bruk av digitale løsninger, kunnskap om når det lønner seg med fleksibilitet i arbeidet, innsikt i hvilke beredskapsrutiner som er nødvendig, og om hvordan færre prosjektbesøk tærer på Side | v forholdet mellom ansatte i Norge, hvilke fordeler slike besøk har, og hvordan bistandsarbeid kan ha en større lokal forankring etter å ha gått gjennom en pandemi.
Med utgangspunkt i dette, kan covid-19-pandemien sies å ha ført til et vendepunkt i småskala, der lokale, miljømessige og helsemessige behov i større grad enn tidligere blir anerkjent, i tillegg til at de ansattes behov også kan bli tatt mer hensyn til. I et større perspektiv antyder funnene at det ikke nødvendigvis ser ut som endringene hos NGO-ene samsvarer med en global utviklingstilnærming. Samtidig ser det ut til at covid-19 har akselerert behovet for en slik tilnærming, som kan føre til et skifte på sikt. Dette tyder imidlertid om at et vendepunkt i stor skala ikke har funnet sted (enda). | en_US |
